God søndag og velkommen til nye smakebiter!

Denne helgen er det tradisjonelle lokale markedet og musikkfestivalen her jeg bor. På dagen heter det Jærdagene, og startet som et dyresku og landbruksmesse for 100 år siden. Mens på kvelden heter det Jærnåttå, og er en musikkfestival som startet for ca 30 år siden. Barnebarnet mitt er her og vi dro og hentet vår tidligere svigerdatter og hunden hennes. Så vi gikk sammen på markedet (hunden var hjemme). Jeg kjøpte meg en linkjole og en linbukse, 2 bøker (The Sandman 1-3, og The Lies of Locke Lamora). Jeg har lest begge. Og jeg har samleutgaven av The Sandman. Dette er en utgave jeg kan lese i og ikke være så redd for. Og så kjøpte jeg en uro i glass fra Indonesia. Den siste var i butikken hos hun som steller neglene mine. Jeg så den sist måned og kunne ikke stoppe og tenke på den, (men den var veldig dyr). I dag tok jeg med mannen min for å høre om det var greit at jeg kjøpte den (han sa ja). Den er laget av knust glass som har skylt opp på strendene og derfor er avrundet i kantene.

Jeg har funnet frem Den siste enhjørningen (Sagan om enhörningen) av Peter S. Beagle og tenkte jeg skulle begynne å lese den i morgen. Jeg har lest tegneserieutgaven, så jeg kjenner historien. Men jeg likte den så godt at jeg har lyst til å lese boken og. Den er blant de mest kjente, eldre (fra 1968), fantasybøkene. Og finnes også som tegnefilm.

Boken begynner slik:

Enhjørningen bodde i en syrinduftende skog, og hun var helt alene. Hun var svært gammel selv om hun ikke var klar over det, og hun bar ikke lenger den glitrende glansen, av havskum i solskinn, hun hadde mer lånt fargen fra snø som falt gjennom en måneskinnsnatt. Men øynene var fremdeles klare og skarpe, og fremdeles beveget hun seg som en skygge over havets bølger.
Hun lignet slett ikke en hest med horn i pannen, slik enhjørninger ofte blir fremstilt. Hun var mindre og gikk på klover. Dessuten utstrålte hun en urgammel, utemmet skjønnhet som hester aldri har hatt. Hjortene har den i en blyg, vag etterligning og geitene i sin ertende dans. Halsen hennes var lang og slank og fikk hodet hennes til å virke mindre enn det var. Manen som flommet nesten midt ned på ryggen, var bløt som en løvetannfloss og lett som en fjærsky. Hun hadde spisse ører og spinkle bein med dunlette hår rundt anklene. Og det lange hornet over øynene hennes skinte og skalv i sitt eget muslingskallskjær selv i den dypeste midnattstimen. Hun hadde drept drager med det og leget en konges forgiftede sår som ikke ville lukke seg, hun hadde ristet ned modne kastanjer for bjørnunger med det.
Enhjørninger er udødelige. Det er deres natur og leve alene på ett og samme sted: vanligvis i en skog med et tjern der vannet er klart som speil for enhjørningene – de er nemlig litt forfengelige, fordi de vet de er de vakreste skapningene i hele verden, og dessuten magiske.