God søndag og velkommen til nye smakebiter!

Jeg har fri denne helgen og da prøver jeg å få lest litt. I dag leste jeg Drømmenes sykkelregister av Erlend Loe og Alene ut av Bjørn Markussen (Som jeg har skrevet om i to tidligere smakebiter). Den siste handler om en som forlater en menighet/sekt som hele familien er medlem av, noe som fører til at de fleste snur ryggen til ham. Det er en skikkelig sterk bok. I morgen skal jeg lese litt manga og litt av slutten på serien om Nancy Drew. Jeg har ikke så mange bøker igjen før jeg er ferdig.

Men i går leste jeg Den brutale sannheten (Ett ohyggligt avslöjande) av Louise Penny. Den femte boken i serien «Komissarie Armand Gamache». Jeg er virkelig glad i serien om landsbyen Three Pines i Quebeck og politimannen Armand Gamach. Det er nydelige krimbøker som handler mer om livet og menneskene enn mordet, men som likevel er kriminalromaner. Gamache er en fantastisk karakter som en umiddelbart blir glad i. Men det finnes også mange andre karakterer i disse bøkene som både er komplekse og interessante. Bøkene er tykke, men overhodet ikke kjedelige.

Denne siste begynner sånn:

«Alle sammen?»
«Til og med barna?»
Det knitret og sprakte i den åpne peisen, og lyden fra peisbålet overdøvet gispet hans.
«Slaktet ned?»
«Verre.»
Da ble det stille. Og i den stillheten bodde alt det som kunne være verre enn å bli nedslaktet.
«Er de i nærheten?»
Det sitret i ryggraden mens han forestilte seg noe fryktinngytende som snek seg gjennom skogen. I deres retning. Han så seg omkring og forventet nesten å se røde øyne som glodde inn på dem gjennom de mørke rutene. Eller fra krokene, eller fra mørket under sengen.