God søndag og velkommen til nye smakebiter!

I dag har vi vært i Kongeparken (den fornøyelseparken som ligger nærmest der jeg bor) sammen med det eldste barnebarnet vårt, Sebastian. Han er på ferie hos oss og da gjør vi så klart besteforeldre-saker. Vi har bowlet, sett film, geocachet, lest Harry Potter og besøkt familie. I neste uke skal vi også dra til det yngste barnebarnet vårt, Daniel, så de to fetterne får være sammen. Jeg elsker slik barnebarn tid. Sebastian er tenåring, så da er han opp like lenge som farmor om kvelden. Hvis ikke lenger!

Innimellom spiller Sebastian spill på pc-en og da får jeg tid til å lese littegrann. Det har blitt mest tegneserier og de enkeltstående romantikk-bøkene til Margit Sandemo. Men nå tok jeg frem en islandsk dystopi som jeg har store forhåpninger til. Den er ganske spesiell og mørk, men det føler jeg ofte islandske bøker er. Jeg liker ganske bra det jeg har lest så langt.

Boken heter Den avstengte øya og er skrevet av Sigríður Hagalín Björnsdóttir. Den er delt inn i kapitler der ulike personer forteller historien. Dette er om Hjalti – journalisten:

Landet ligger og flyter ute i den isnende kalde Nord-Atlanteren, 65 grader nord, 18 grader vest, vintersolen framkaller alt knivskarpt den korte stunden den viser seg. Hjalti sitter ved skrivebordet og betrakter herligheten ut gjennom vinduet, den skitne, frosne byen, lange plastremser som henger i trærne som slitne selskapsflagg. Plenene ligger og blir ødelagt under de skitne haugene med is, der en råtten vår i vente.
Bare et ville begynne å snø.
Mangel på kontakt med omverdenen er blitt et fast punkt i nyhetssendingene og på nettsidens forsider, avisen har sluttet å trykke annet enn helgeutgavene for å spare på papiret.