God påskesøndag! I dag finner du smakebitene hos Flukten fra virkeligheten.
Jeg fant bildet over på Pixabay da jeg lette etter et påskebilde å starte innlegget mitt med. Det var det mest passende bildet, selv om jeg egentlig var ute etter ett med kyllinger. Jeg er frisk, men holder meg inne. Det gjør vel mange av dere og. Sønnen min og kona hans har vært syke, men er nå på bedringens vei. Jeg er veldig, veldig glad det gikk godt med dem. Frem til skjærtorsdag hadde vi barnebarnet vårt her, og etterpå har vi ikke gjort noe som helst. Det vil si at vi har sittet i solen litt, men nå regner det og da bruker vi tiden på å lese. Jeg har lest en hel del, og må bruke litt tid på å skive om det jeg leser og.
Jeg har lest ferdig den første boken i Song for Eirabu, og er halvveis med bok to. Så har jeg lest After Mars av Emma Newman og Kraften av Naomi Alderman, samt en lokal krim. Nå er jeg straks ferdig med Vi er fem av Matias Faldbakken og skal begynne på Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson. Dere har kanskje fått med dere at jeg er veldig glad i islandske bøker, så jeg er spent på hva jeg vil synes om denne.
Boken forteller i begynnelsen om tiden etter 1783 da det var mange vulkanutbrudd på Island, så ble det flom og en meget streng vinter. Både mennesker og dyr døde. I tillegg herjet dysentri, skjørbuk og kusma.
Fra noen steder, som ved Skaftá, fortelles det i erindringene til en prest som ikke hadde flyktet fra området, at på tettere befolkede steder der ble likene lagt i massegraver uten kiste og måket over. Dette ble kalt å dynge folk.
Det minner om New York i dag. Det bodde ikke mye folk på Island på 1700-tallet. (Ca 50 000 før alle katastrofene) Så disse tallene er dramatiske:
Tallenes tale er klar. I 1784 minket befolkningen med 4289 personer.
Den siste smakebiten er denne:
Det sørgelige var at mens allmuens trengsel på grunn av naturkatastrofene tok knekken på de fleste fattiglemmer, dagdrivere, avfeldige gamlinger, ringeaktede og skittenfeldige, umåteholdne og syke, hestespisere, latsabber og landstrykere – så tok farsotter seg av øvrige mennesker i deres beste alder, de sterkeste som hadde utstått de største påkjenningene.
Livet var sett og vis ulevelig.
Det var ikke mulig – å leve
.