Fabrikken er en roman av fillipinsk-amerikanske Joanne Ramos. Det er en sterk roman om surrogatmødre og rike kvinner/menn som kjøper seg barn. (Jeg fant en omtale av boken hos Marianne og fant den på bibliotekappen BookBites. Bare for å nevne det først; eBokBib blir nedlagt 1.april og flere bibliotek har gått over til BookBites. Mitt bibliotek har ikke bestemt seg, men jeg har allerede lånekort hos flere av bibliotekene som er med og derfor kan jeg låne bøker allerede nå. Jeg har alltid elsket eBokBib, men påstår at denne appen er bedre.)
Fabrikken er delt inn i kapitler der ulike stemmer tilsammen forteller historien. Jane er hovedpersonen, en ung, fattig, filippinsk kvinne med en liten datter. Hun sliter for å forsørge seg og bor på hospits med datteren Amalie og en eldre venninne hun kaller Ate. Ate er den som må passe Amalie mens Jane er på fabrikken, hun har også sine egne kapitler. Mae er den tredje stemmen. Hun er sjef for et senter som driver med surrogatmødre. Der kan rike kvinner kjøpe seg en livmor til egne barn, gjerne fordi de ikke kan få noen selv, men ofte fordi det ville stå i veien for karriere eller utseende å være gravid. Og så er det en ung kvinne, Reagan, fra en velstående familie, som er surrogatmor for å tjene penger nok til å kunne løsrive seg fra familien. Hun har den siste stemmen.
Utgangspunktet for boken er at dette senteret, Golden Oaks, kjøper disse kvinnene for ni måneder. De er helt underlagt senterets regler og blir fratatt mobilen når de kommer. De får lov å sende email og ringe i korte sesjoner men alt er overvåket. Maten er spesielt tilpasset, de har for eksempel ikke lov til å drikke kaffe og kaloriinntaket er nøye regulert. De må trene og la babyen lytte til musikk med høretelefoner. Alt sammen tiltak mange av oss har gjort når vi var gravide, men som i dette tilfellet er bestemt av noen andre enn kvinnene selv. Etter disse ni månedene får de en fødselsbonus hvis de føde et friskt barn.
En kan diskutere moral og etikk når man snakker om surrogatmødre. I denne boken er alle mødrene, utenom Reagan, fattige unge kvinner. Og alle som skal ha barna etterpå er rike. Vi har hørt på nyhetene om surrogatmødre i India og jeg tenker at denne boken nettopp setter lys på den store skjevheten i forholdet mellom surrogatmor og foreldre. Her satt på spissen med en stor «fabrikk» (på engelsk The farm – gården) hvor dette forholdet blir utnyttet. Det får en litt til å tenke på The Handmaid’s tale, selv om de unge kvinnene er her frivillig. Eller så frivillig det kan være å bli tilbudt en stor pengesum for en fattig kvinne. Men boken er godt skrevet og historien er i tillegg til å være tankevekkende også underholdende og interessant. På en måte hadde jeg ønsket meg noe litt mindre underholdende og litt mer sint. Men det er en roman, og også en bok jeg kan anbefale.
Marianne Augusta said:
Jeg er lettet over at du liker boken og at du skriver mer positivt om den enn jeg gjorde. Boken fortjener lesere. Og med fyldigere handlingsreferat.
Vi kan være bokomtalenes variant av good cop/ bad cop 🙂
Nyt helgen, Astrid Terese!
Og takk for link
astridterese said:
Ja, det ser ut som det passer bra 🙂 Ellers trodde jeg vi var ganske enige om bøker. Vi har sikkert bare truffet på akkurat de vi er uenige om 🙂
Takk, i like måte!
Marianne Augusta said:
Vi er ofte enige. Og ikke var det så store uenigheter heller 🙂
astridterese said:
🙂
Tine said:
Skjønner hva du mener når du ville hatt boken litt sintere. Var på et feminist-foredrag med selveste Marta Breen i går, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til hennes nye bok som kommer ut om fire uker 🙂
Har hørt om denne boken, og står som nummer 12 i køen. God helg Astrid Terese!
astridterese said:
Takk i like måte.
Jeg måtte slå opp Breens bok, den hørtes virkelig interessant ut. Den er notert. 🙂
Vidar said:
Leselyst er og en lyst ?
astridterese said:
🙂
Karoline said:
Høres ut som en interessant bok. Og jeg har jo ikke lest boka selv, men det med at boka visstnok er mer underholdende enn sint er kanskje en fin ting i form av at det gjør historien enda mer tilgjengelig fordi det høres ut som en historie som er viktig og engasjerende uansett. Jeg vet ikke.
astridterese said:
Ja, jeg tror du har rett i det. Det gjør at teksten er meget åpen og klar for å bli vurdert av leseren. Det er ingen streng moralfinger her og du må selv bestemme hva du synes. Det er fordelen. Bakdelen er at når du blir sint så ønsker en at forfatteren skal støtte en i det 🙂
Pingback: Oppsummering februar 2020 | Betraktninger