Tags
Aelin Galathynius, Alagaësia, bian shen, Celaena Sardothien, Christopher Paolini, crown of midnight, episk fantasy, eragon, fantasy, glasstronen, heir of fire, kelestriel, midnattskronen, noveller, queen of shadows, Sarah J Maas, the fork the witch and the worm, throne of glass, Torbjørn Øverland Amundsen, ungdom, ungdomsbøker, urban fantasy
Jeg har lest endel fantastisk fantasy i det siste. I det som mange ganger er en vanskelig sjanger å finne skikkelig gode bøker i har det dukket opp både en trilogi og en serie, samt en bok med noveller. Jeg har lest og lest og ikke fått skrevet om noe av det, så nå vil jeg ta meg litt sammen og hvertfall nevne de ulike bøkene. De er alle bedre enn mye annet jeg har lest og det sier ganske mye.
Først vil jeg nevne Kelestriel som er bok to i en trilogi som starter med Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen. Den sistnevnte kom ut i 2013 og jeg har ventet med lengsel på nummer to. Nå gleder jeg meg stort til bok tre. Bian Shen har jeg skrevet om, så jeg skal bare nevne at den handler om barn som ikke blir eldre enn fjorten år, tvisten er at de blir født på ny i en baby med alle sine kunnskaper intakt. Hovedpersonen Arthur er 7000 år (hvis jeg husker riktig nå) og har kontakt med mange av de andre barna på nettet. Boken begynner med at Arthur våkner til sin fjorten-års dag og dette nye skaper håp om at barna skal få bli voksne.
I Kelestriel er samarbeidet mellom barna ført til at de har knyttet seg til noen litt eldre personer. Samtidig som det blir klart at det er krefter utenfra jorden som styrer barnas skjebne. Arthur starter noe som kan ligne på en motstandsbevegelse og et samarbeid med de utenomjordiske kreftene. Alt i håp om å få vite hvorfor barna har det livet de har og hvordan flere av dem kan få vokse til. Jeg har kalt Bian Shen en blanding av fantasy og thriller, og det er Kelestriel og. Den er intenst spennende til tider. Og meget god. Du må bare ta fatt på denne trilogien.
Glasstronen kom ut på norsk i fjor. Den er oversatt fra første bok i The Throne of Glass serien av Sarah J. Maas. Midnattskronen kom denne uken, så den har jeg ikke lest enda. Men Glasstronen var så god at jeg fortsatte med bøkene på engelsk. Så jeg har lest Crown of Midnight, Heir of Fire og er igang med Queen of Shadows. Dette er også en fantastisk serie. Den blir stadig mer innviklet. På en måte minner den meg om Game of Thrones idet at du ikke kan være sikker på hvem som overlever og at fæle ting skjer med de beste karakterene. I begynnelsen, det vil si i Glasstronen, tenkte jeg på boken som en fin ungdomsfantasy. Ikke så veldig komplisert og med klare gode og onde karakterer. I beskrivelsen av boken står det at den er en blanding av Game of Thrones og Dødslekene. Det kan jeg være enig i.
I Glasstronen møter vi Celaena Sardothien. Hun er slave i saltgruvene og fange av kongen av Ardalan. Dit kom hun sytten år gammel av litt uklare grunner. Men hun er en meget god leiemorder, og på grunn av det blir hun valgt av prinsen av Ardalan som hans forkjemper i et konkurranse blant snikmordere. Gevinsten er å bli kongens personlige snikmorder. For Celaena betyr det at hun kommer seg ut fra gruvene og etter å ha tjent kongen i tre år vil hun bli satt fri. Cealena vil gjøre alt for å oppnå dette. Underveis blir hun kjent med prinsen og kapteinen som trener henne, og hun blir klar over at det er større ting på gang enn en kongelig konkurranse.
I Crown of Midnight har Cealena oppnådd å bli kongens snikmorder. Men det dukker raskt opp saker der hun er uenig med kongen som bestemmer over henne. Samvittigheten hennes blir virkelig testet og hun må ta store valg i håpet om å overleve. Hun lever etterhvert et dobbeltliv, ett som kongens snikmorder og ett i motstandsbevegelsen. Hun får venner blant andre motstandere og begynner et liv som vil føre henne til en tøff konfrontasjon. Det blir også klart at i denne verden der magi både er forbudt og umulig å få kontakt med, finnes det mennesker med magi. Kongen dreper alle som viser tegn til å inneha slike evner, så det er svært farlig å fortelle det til noen andre.
Cealena starter i Heir of Fire nedbrutt og fortvilet etter at en av hennes beste venner er drept. Hun klandrer kapteinen som trente henne, og blir både sint og nedbrutt når han sender henne tvers over havet for å drepe et kongepar. Han stoler på at hun ikke vil gjøre det, og sender henne dit for å beskytte henne. Men hun tenker at han sender henne bort fordi han har funnet ut at hun er halvt alv. I tidligere tider var alver del av kongerikene, men de fleste har trodd de var drept og borte. Kongen av Ardalan vil hvertfall helt sikkert drepe dem. Cealena kommer til en borg som er inngangen til alveriket. Utenfor der magi er borte. Der møter hun Rowan som begynner å trene henne i hennes magiske krefter. Vi har fått vite at Cealena egentlig er en prinsesse av Terassen og arvtaker til det riket.
I Queen of Shadows reiser hun tilbake til Ardalan for å redde søskenbarnet sitt fra en henrettelse. Hun må samarbeide med mannen som gjorde henne til leiemorder og kapteinen som nå leder motstandsbevegelsen. Begge deler er svært tøft for henne. De har funnet ut at kongen samarbeider med demoner, og kampen har blitt farligere og farligere. Og det er omtrent så langt jeg har kommet.
Jeg har hoppet over svært mye av innholdet fordi jeg ikke vil røpe det for deg. Bøkene er så intense, spennende, kompliserte og fantastiske at det er best du finner ut av det selv. Fra Glasstronen til Queen of Shadows har jeg vært trollbundet av historien. Cealena er råtøff, men møter virkelig tøffe utfordringer. I fantasy er det ikke alltid det fører til en utvikling av karakteren, men det gjør det virkelig her. Hun forandrer seg fra bok til bok, vokser og blir mer moden, samtidig som hun må tåle mer og mer sorg og motstand. Sarah J. Maas skriver virkelig bra. I tillegg til Cealena er det flere karakterer man heier på. En av dem er egentlig ond, så jeg er veldig spent på om hun kommer til å hjelpe Cealena etterhvert.
Bøkene anbefales alle som liker fantasy, og all ungdom. Nå når de kommer ut på norsk blir de mye mer tilgjengelige for den aldersgruppen, og de burde bli like populære i Norge som Ravneringene.
Novellene jeg nevnte er The fork, the witch, and the worm: tales from Alagaësia nummer 1. av Christopher Paolini. Dette er fantasynoveller fra Eragons verden. De er satt til tiden etter bøkene og fortsetter derfor historien om Eragon og Safira. De er like gode som bøkene og er spesielt fantastiske fordi de er korte fortellinger som utfyller historien. Det er ikke uvanlig i den engelspråklige verden at det kommer noveller fra samme verden som bøker. Det finnes for eksempel fem enkeltnoveller til Throne of Glass serien. Men det er uvanlig at de blir utgitt sammen som bok. Som regel kommer de bare som e-bøker. Som alt annet jeg har skrevet om i dag anbefales de sterkt.
Av disse bøkene har jeg fått Bian Shen, Kelestriel og Glasstronen av Gyldendal. Resten har jeg lånt på biblioteket.
Marianne Augusta said:
Maas bøkene frister. Noterte meg navnet da du hadde en smakebit for noen uker siden.
Det er ikke så mange på vår alder som skriver om fantasybøker. Jeg er glad for at du gjør det.
astridterese said:
Takk, det var hyggelig!
Jeg er virkelig glad i fantasy og det tror jeg ikke vil endre seg hvor gammel jeg blir. Jeg synes fantasy får litt liten plass i anmeldelser av bøker og det ønsker jeg å gjøre noe med. Jeg blir ekstra ivrig med slike tilbakemeldinger 🙂