Penelopiaden er skrevet av kanadiske Margaret Atwood og er en fortelling om Odyssevs hustru Penelope. Jeg har lenge interessert meg for gresk mytologi, og selv om jeg ikke har lest Odysseen eller Iliaden så har jeg lest så mye om dem i andre bøker at jeg føler jeg kan hovedtrekkene. (Jeg har tenkt å lese dem en dag).

Hvor skal jeg begynne? Jeg har bare to valg: Med begynnelsen eller ikke med begynnelsen. Den virkelige begynnelsen ville være verdens begynnelse, og deretter gikk det slag i slag, men siden meningene er delte om det vil jeg begynne med min egen fødsel.

Den siste boken jeg leste som tar for seg deler av Odyssevs reise er Circe av Madeline Miller. Kirke på norsk. Hun var en gudinne som var forvist til en ensom øy av sin far Helios (solguden). Der beskyttet hun seg blant annet ved å forvandle menn til griser. Hun er også kjent som en stor vevkunstner, slik som Penelope. Da Odyssevs kom til øya hennes på sin lange vei hjemover forvandlet hun mannskapet hans, men Odyssevs fortryllet henne slik at han ble elskeren hennes og bodde på øya ett års tid. I slutten av Circe kommer Penelope og sønnen Telemarkos til Kirkes øy etter Odyssevs er død. Men det er ikke en del av Penelopiaden. Det står likevel om Kirke blant nyhetene Penelope får om Odyssevs:

Odyssevs var gjest hos en gudinne på en forhekset øy, sa noen. Hun hadde gjort mennene hans til griser – ikke altfor vanskelig etter min oppfatning – men hadde gjort dem til mennesker igjen, fordi hun hadde forelsket seg i ham og matet ham med makeløse lekkerbiskener laget av hennes egne udødelige hender, og de to elsket ekstatisk hver natt.

Også bøkene om Merlin av Robert Holdstock inneholder glimt av den greske mytologien. I dem er det Jason og argonautene, og kona hans Medusa som har de største plassene. Altså ikke Odyssev og Penelope, men de er del av bøkene som har lært meg mye om den greske mytologien. Bøkene er en serie som begynner med Celtika.

Penelope er en prinsesse som er bortgiftet til Odyssevs, som er konge over den greske øya Ithaka. (Han vinner konkurransen som holdes for å finne hvem hun skal gifte seg med). De har et godt ekteskap og får sønnen Telemarkos. Da sønnen er ett år drar Odyssev til Troja fordi han har avlagt et løfte til Helenas ektemann der han lover å kjempe på hans side. Helena stakk som kjent av fra mannen sin sammen med den trojanske prinsen Paris. Odyssevs var den som kom på ideen om den trojanske hesten. Men da hadde krigen allerede vart i over ti år. På vei hjem fra krigen dreper Odyssevs og mannskapet hans en kyklop som er sønn av havguden Poseidon, og for å straffe dem lar Poseidon vind og bølger holde dem borte fra Ithaka i over ti år.

I Penelopiaden leser vi om Penelopes liv i disse ti årene, men den tar også med seg Odyssevs hjemkomst. Den er skrevet fra Penelopes ståsted etter hun er død og befinner seg i Hades, i ca 2012. Det gjør at Atwood kan snike inn referanser til vår tid, som;

Museer:

Jeg sier skrot, for jeg vet hvordan det endte med mesteparten. Det smuldret bort i jorden eller sank på havets bunn, eller det ble knust og smeltet om. Noe av det fant veien til veldige slott som – underlig nok – ikke huser noen konger eller dronninger. Endeløse opptog av mennesker i ukledelige drakter toger gjennom disse slottene og stirrer på gullbegrene og sølvbollene som ikke engang brukes lengre. Så går de til et slags marked inni slottet og kjøper bilder av disse tingene, eller en miniatyr av dem som ikke er av virkelig sølv eller gull. Det er derfor jeg sier skrot.

Doping:

Han blandet vinen til de andre konkurrentene med en gift som sinket dem, men ikke så mye at de ville merke det. Til Odyssevs ga han et brygg som hadde motsatt virkning. Jeg har forstått at den slags har blitt tradisjon, og at den fremdeles holdes i hevd i de levendes verden når de kappes på idrettsbanen.

Internett og TV:

I det siste har noen av oss klart å infiltrere det nye eteriske bølgesystemet som omkranser kloden og reise omkring på den måten, og kikke ut på verden gjennom de flate, opplyste skjermene som gjør nytte som husaltere.

Odyssevs og Telemarkos er ikke i Hades fordi de har valgt å bli gjenfødt. Da får de en drikk som gjør at de glemmer sine tidligere liv. Men får fordelen av å leve et nytt liv. Dette vil ikke Penelope. Hun er fornøyd med sitt ene liv. Samtidig tenker hun mye på, og sørger over, de tolv kammerjomfruene som ble hengt av Telemarkos. De er i denne historien som tolv unge kammerjomfruer som ble voldtatt av frierne som opphold seg i Penelopes slott og som ville at Penelope skulle velge en av dem til ektemann. Penelope nektet fordi hun ventet på Odyssevs. I mellomtiden spiste og drakk mennene på hennes regning og brukte opp mye av overskuddet av gull og sølv. De tolv kammerjomfruene involverte seg med frierne på Penelopes befaling, for å finne ut så mye som mulig om hvilke planer frierne hadde. Da Odyssevs kom hjem ble de drept sammen med frierne fordi Odyssevs ikke visste de hadde en avtale med Penelope. Nå når hun er i Hades sørger Penelope over dem. Kammerjomfruene har egne sanger eller vers innimellom kapitlene der de forteller sin egen historie.

Her har du oss
de som ble drept
de som du svek
vi hang og slang
med rykk og sprell
en urett stor.

Det er helt klart en fordel å være interessert i gresk mytologi når du leser denne boken, men samtidig anbefales den alle Atwood-fans. Det er en virkelig god fortelling. En liten bok på bare 200 sider i godt språk, det vil for meg si en god oversettelse siden jeg leser den på norsk. (Det var ikke planlagd, men den versjonen som var tilgjengelig på biblioteket.) Atwood er veldig dyktig og har skrevet fantastisk mange flotte bøker, så jeg anbefaler deg også å ta en titt på forfatterskapet hennes.