The Time Machine, eller Tidsmaskinen på norsk, er en science fiction roman skrevet av engelske H.G. Wells (Herbert George). Den ble publisert  i 1895 og er regnet som en av de første science fiction romanene. Wells skrev bøker i mange sjangre, men huskes best for science fiction romanene Tidsmaskinen (The Time Machine) fra 1895, Doktor Moreaus øy (The Island of Doctor Moreau) fra 1896, Den usynlige mann (The Invisible Man) fra 1897, Klodenes kamp (The War of the Worlds) fra 1898 og De første mennesker på månen (The War in the Air) fra 1901. The Time Machine er en bok som lenge har stått på leselisten min, og som jeg tok frem nå fordi den står på listen over 1001-bøker du må lese før du dør og jeg prøver å få lest bøker fra den listen.

Tidsmaskinen er filmatisert og adaptert for radio, TV og tegneserier, men størst betydning har den fått for alle senere bøker om tidsreiser. Wells oppfant det som i dag blir regnet som den klassiske tidsmaskinen, med spaker å dra i og hjul som teller årene en drar enten forover eller bakover. Det å reise i tid har blitt et kjent og kjært sci-fi tema og når en har lest Tidsmaskinen er det morsomt å sammenligne med alle andre bøker av denne typen en har lest.

Her møter vi en mann som bare blir kalt the time-traveller. Han har invitert gjester til middag og gjestene blir omtalt med yrke. Jeg-personen er en av gjestene. The time-traveller viser hvordan han har regnet ut at det finnes fire dimensjoner, der tid er den fjerde dimensjonen. Han kommer så med en modell han har bygget av tidsmaskinen og får denne til å forsvinne i løse luften. Han sier at modellen har reist i tid.

Uken etter møter vi igjen en gruppe gjester som er invitert til middag. Noen er de samme som uken før og noen er nye. Gjestene finner en lapp der the time-traveller har skrevet at hvis han ikke er der til klokken 7 så må de bare begynne å spise. Gjestene gjør så, frem til en pjuskete og ustelt time-traveller står i døren og forteller han er sen fordi han har reist i tid. Han er sulten og får spise før han vil fortelle hva som har skjedd. Han sier han vil fortelle sin historie uten å bli avbrutt.  Det som følger er en reise inn i fremtiden fortalt i første person.

The time-traveller beskriver hvordan han reiser til år 802 701. Der møter han to raser som han etterhvert forstår, eller egentlig selv tenker, har utviklet seg fra arbeiderklassen og overklassen. Eloi er dem han får først kontakt med. De er vennlige, små og vakre vesener:

He was a slight creature – perhaps four feet high – clad in purple tunic, girdled at the waist with a leather belt. Sandals or buskins – I could not clearly distinguish which – were on his feet (…) He struck me as being a very beautiful and graceful creature, but indescribably frail. His flushed face reminded me of the more beautiful kind of consumptive – that hectic beauty of witch we used to hear so much.

De er ganske så forsvarsløse og redde for mørket.

Allerede etter den første turen han tar rundt i området har noen tatt tidsmaskinen hans. Han blir noe frenetisk i letingen men finner etterhvert ut at den er flyttet inn i sokkelen til en stor statue av Sfinksen. Han får ikke opp dørene og forstår heller ikke hvordan disse små vesene har flyttet den. Han leter etter verktøy for å få åpne dørene, men finner ingen, heller ingen maskiner eller noe form for måte Eloi kan lage klærne sine. De spiser bare frukt og sover i store saler i de eneste bygningene som finnes.

Han finner noe som ligner luftekanaler som går ned i bakken. Og mens han undersøker den ene får han det første glimtet av den andre rasen. Disse kalles Morlocks:

My impression of it is, of course, imperfect; but I know it was a dull white, and had strange large greyish-red eyes; also that there was flaxen hair on its head and down its back. — gradually, the truth dawned on me: that Man had not remained one species, but had differentiated into two destinct animals.

Denne rasen, finner han ut, lever under jorden. De kommer bare ut om natten. Da fanger de til gjengjeld de av Eloi de kan få tak i og bruker dem til mat.

På Wikipedia blir ordene Eloi og Morlock forklart. Eloi er flertall for Elohim, som er små guder i Det gamle Testamentet. Ordet Morlock er litt mer uklart, men kan referere til den Kanaanittiske guden Moloch som er forbundet med barneoffringer.

The Time Machine er en liten bok på bare 118 sider. Det er ikke så uvanlig for tiden den er skrevet i. Den inneholder også endel ord som ble brukt i Viktoriatidens England. Ord som ikke brukes lenger og som jeg måtte slå opp. Likevel var språket nydelig og enkelt å lese. En ser virkelig for seg de små Eloiene, deres lek i elven, latter og uanstrengte livsform. Jorden er grønn og frodig, varm og ganske tørr med bare noen få bygninger iblant store mengder trær og busker. Jeg er glad jeg endelig tok meg tid til å lese denne boken. Den anbefales.