Den første boken ut i det nye året fikk bli The yellow wallpaper av amerikanske Charlotte Perkins Gilman. Den er også mitt valg til første kategori i Elidas 1001-bøker lesesirkel der, vi skal lese en bok på under 250 sider. Jeg har kjøpt en «svær» bok til Kindelen min (over 11 000 sider). Den heter 50 gothic masterpieces, og der er det mange bøker som står på 1001-bøker listen. Etter å ha lett litt etter en bok på få sider ble mitt valg denne. Den er egentlig en kort historie eller en lang novelle, på 35 sider, og ikke en roman, men den er utgitt i egen bok og det får være godt nok.

The yellow wallpaper er en typisk gotisk grøsserhistorie. Den begynner lys og forsiktig, men flere og flere detaljer som gjør deg urolig, finner veien inn i historien. Ekteparet John og jeg-personen skal leie et stort, vakkert, og gammelt hus i tre måneder. De har med seg Johns søster Jennie og en baby. John er lege og ofte borte for å ta seg av pasienter mens Jennie tar seg av babyen og alt husarbeidet. John har bestemt at jeg-personen ikke får jobbe, heller ikke skrive, slik at hun kan få tilbake styrken sin. Derfor skriver hun denne historien i hemmelighet.

Hun forteller at John har gitt henne diagnosen: «temporary nervous depression – a slight hysterical tendency.» Dette var en ganske vanlig diagnose å gi kvinner i Viktoriatiden. Kuren var å «ikke gjøre noe», en kur som nok gjør en person med en slik diagnose bare verre. Det er ikke godt å si hva jeg-personen egentlig feiler. Men en ser etterhvert tydelige tegn på en psykisk lidelse, muligvis har hun fødselsdepresjon, siden de har med seg en baby. (Jeg har lest litt om forfatteren og hun led selv av fødselsdepresjon). Hun skriver at John sier det ikke er noen grunn til at hun skal være syk og at han da friskmelder henne.

John does not know how much I really suffer. He knows there is no REASON to suffer. and that satisfies him.

Men over til det som gjør at jeg liker historien så godt. Jeg-personen og John skal sove i et rom med gult tapet på veggen. Rommet har tidligere vært barneværelse og en kan se at noen har revet i det gule tapetet. Slik det ofte er på barnerom.

«The paint and paper look as if a boy’s school had used it. It is stripped off – the paper – in great paches all around the head of my bed».

Jeg-personen blir mer og mer fokusert på mønsteret i tapetet. Hun begynner slik de fleste av oss har gjort, med å se gjentakende mønster, og ansikter, i et tilfeldig mønster.

I never saw so much expression in an inanimate thing before, and we all know how much expression they have! (…) I remember what a kindly wink the knobs of our big, old bureau used to have, and there was a chair that always seemed like a strong friend.

There are things in the paper that nobody knows but me, or ever will. Behind that outside pattern the dim shapes get clearer every day.

Men for henne utvikler det seg til en besettelse. Hun tilbringer stadig mer tid på rommet og vi får vite detaljer gjennom skrivingen hennes som gjør at vi aner mer enn det hun forteller. Et eksempel er at det er gule flekker på klærne hennes og en stripe på tapetet som om noen har kneget seg inntil det flere ganger.

There is a very funny mark on this wall, low down, near the mopboard. A streak that runs round the room. (…) A long, straight, even SMOOCH, as if it had been rubbed over and over. I wonder how it was done and who did it, and what they did it for.

Vi aner at det kan være hun selv som står bak noen av de forandringene hun ser. Og at hun selv ikke er klar over dem. En kan bli psykotisk når en har fødselsdepresjon, og en begynner å lure på om det er det som skjer er. Og ikke at huset er hjemsøkt bak tapetet.

Det er det at de grøssende detaljene blir introdusert forsiktig og ofte i omskrivinger jeg liker så godt. Du får ikke servert noen blodige detaljer, mer stille og forsiktige hint til at noe foregår. Jeg-personen skriver helt i begynnelsen at hun skulle ønske huset var så romantisk at det var hjemsøkt. Etterhvert er det nettopp det hun selv skriver inn i historien hun forteller. Mens vi kan ane at det er hun selv som svikter psykisk sett.

It is getting to be a great effort for me to think straight. Just this nervous weakness I suppose.

Forfatteren av The Yellow wallpaper kommer fra USA. Men skriver i den gotiske stilen vi først og fremst kjenner fra England. Den type bøker har ofte handling fra slott eller hjemsøkte hus. Den kjennetegnes av en forkjærlighet for det mystiske og handler ofte om kampen mellom det gode og onde. Denne stilen er forløperen til all grøsserlitteratur, og en stor favoritt hos meg.

Jeg falt virkelig for boken og ga den full skåre på Goodreads. Jeg elsker mystikken og de små skumle hintene i boken. Kontrasten mellom jeg-personens historie og hintene hun gir oss skaper en spenning som jeg liker bedre enn direkte skumle bøker. (Selv om jeg liker dem og). Samtidig er det en feministisk tone i boken . fordi hun skriver om hvordan John bestemmer hva hun skal gjøre og ikke gjøre hele dagen og hennes opposisjon og kamp for å kunne bestemme selv.