God søndag og velkommen til nye smakebiter!

Jeg har hatt en meget travel uke på jobb, og til og med jobbet hele lørdag. Nå ser jeg virkelig frem til en fri sommersøndag! Det er strålende sommer i Norge og jeg har lyst til å nyte solen mens vi har den. Jeg planlegger å sitte ute i solen og lese, det er en av mine favoritt sysler.

Jeg leser boken Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne. Den ligner på MaddAddam trilogien av Margaret Atwood. Et miljøparti gjør statskupp i Norge rundt 2050 og innfører kommunisme. Det som gjør den lik Atwoods bok er at alt det fremtidsrettede i den dystopiskeboken, miljøproblemene og de tekniske hjelpemidlene er ting som er mulig i dag, eller som en regner med vil skje. Det gjør boken ekstra interessant. Smakebiten handler om plastproblemet.

Under sin utrettelige disseksjon av tusenvis av svartstilkede andeskjell hadde han funnet enorme mengder plast. I laboratoriet plukket han et titalls mangefargede plastbiter ut av magesekken på hvert dyr og la dem over i petriskålen, der de på slutten av dagen dannet et tuttifruttidryss av menneskelig latskap og ubetenksomhet. Plast i havlevende organismer var i seg selv ikke noe nytt. Fenomenet hadde for lengst mistet sin sjokkeffekt, det var bare ett i en evig syklus av skrekkscenarier som journalister med sin begrensede faglige forstand gjorde til motefenomener. Det forandret ikke det faktum at omfanget i dette tilfellet var enormt. Andeskjellene inneholdt så mye plast at det tydet på en ny og konsentrert kilde til forurensing i de øvre vannlagene. Etter doktorgraden hadde Paul presentert disse bifunnene for en kollega ved Havforskningsinstituttet i Tromsø. Torry Stenseth, som kom med en hypotese om at en av de enorme marine søppelhaugene i det nordatlantiske kretsløpet kunne ha unnsluppet flytedikene som holdt dem i sjakk, og fulgt Golfstrømmen og den norske Atlanterhavstrømmen nordover. I så fall ville omfanget være større enn den gigantiske plastsuppen som ble oppdaget utenfor California femti år tidligere.