Tags

, , , , , , , , , ,

Brevet frå krigenI studiet i skolebibliotekkunnskap har vi endel barnebøker i ulike sjangre som pensum. Brevet frå krigen av Ingunn Røyset representerer en form for fagbøker for barn. Den handler om andre verdenskrig sett fra ståstedet til Jorun Emilie Holm Waage som var 12 år da krigen startet. Jorun bor sammen med familien på Lindøya. Det er en liten øy i Oslos havnebasseng, bare to kilometer fra Rådhusplassen.

9. april 1940, tidlig om morgenen, fløy bombeflyene lavt innover Oslofjorden. Litt senere på dagen var det lyden av kanonene på Oscarsborg festning som drønner over Lindøya. De skyter mot krigsskipet Blücher som er på vei innover mot Oslo. Alle disse tingene lærer vi på skolen. Men det blir annerledes sett fra et synsvinkelen til et barn som bor like ved.

Ulet fyller heile draumen. Det er eit av dei vonde. Dei som handlar om å flykte, om å springe og springe og aldri kome nokon stad. Berre mamma spring sin veg. Mamma og pappa og Terje og Brita.
Jorun set seg opp i senga. Den skingrande lyden kjennest gjennom heile kroppen. Det er ikkje berre flyalarmen som brøler. Brita hyler også.

Det er ikke ofte jeg har lest om andre verdenskrig i Oslo. Som regel har jeg lest om politikere, om motstandsfolk og deres arbeid rundt om i Norge eller om lokalhistorie fra Vest- og Sørlandet, fanger på Grini og tyskernes herjinger i Nord-Norge. Så det var mye nytt for meg i boken. Engelskmennene prøvde for eksempel å bombe bygningene i Victoria terrasse der nordmenn ble holdt fanget og torturert, men bommet og traff hus og også trikken som gikk forbi. Det døde mange mennesker i disse bombetoktene. Men flest mennesker var det likevel tyskerne som tok livet Brevet frå krigenav.

I synsvinkelen fra et barn får vi høre endel om skoledagene. Jorun måtte bytte skole to ganger fordi tyskerne tok skolene til å overnatte på. De opplevde at venner gikk inn i Hirden. De måtte forholde seg til det skremmende og skumle en krig er. Krype ned i kjelleren da flyalarmen går og utstå gjennomsøkninger av husene etter motstandsfolk.

Ho må seie nei kvar gong fjorden er stengd. Det er han ofte.
Når det er miner i fjorden, får dei beskjed om at hamna er sperra, og at det ikkje er lov å kjøyre inn til byen. Det er nokså irriterande.
Men det verste er alt bråket. Så snart det er lyst om morgonen, startar tyskarane med å uskadeliggjere dei engelske minene. Dei flyg fram og tilbake over hamna med ein magnetisk jenring. Dei held på slik i fleire dagar og gjer alle aldeles tullete i hovudet av flydur.

Onkel til Jorun er tysk, og etterhvert drar hele familien hans til Tyskland. Jorun får brev fra søskenbarnet sitt om hvor ille det er også der. Så vi får et lite glimt av at barn ikke hadde det bra i Tyskland heller. Det var ikke bare Jorun og andre barn i Norge som sliter med mangel på mat og traumer fra bombing og herjingen til soldatene.

Boken er godt illustrert med både offisielle bilder av soldater og krigsmaskineriet. Men også med private bilder fra Joruns familie. Fint er det også å se klassebildene fra år til år. På sidene finner en også faktabokser som forklarer vanskelige ord og spesielle datoer og fenomener fra krig.

Dette var en sterk bok som fort engasjerte meg så sterkt at jeg glemte å se etter virkemidler og lignende i tekst og illustrasjoner. Jeg må lese boken om igjen for det. Helt til slutt, da kongen kommer hjem var det ikke fritt for at jeg ble rørt og våt i øynene. Det er et meget godt tegn når en bok kan engasjere så sterkt med en historie en egentlig kjenner fra før.

Ho løfter fotoapperatet opp til auga. Kong Haakon har stoppa der oppe ved toppen av leideren. Jorun ser at han løftar hovudet og ser utover alle båtane som ligg langs skipssida og vidare innover fjorden. Det har blitt heilt stille.
Kva tenker han no? Tenker han at han trengde ikkje vere spent på å kome heim? At det ikkje var nokon grunn til å vere redd for korleis han ville bli mottatt. Tenker han at når det er så mange som tar imot han her ute på sjøen, korleis er det då inne på land?