Denne dagen startet med sol og vi tenkte oss på fjelltur, men nå pøsregner det. En virkelig god unnskyldning til å være inne og lese. Men først, etter jeg har blogget, må jeg starte på en skoleoppgave. I går var jeg og mannen min sammen med en venninne og så IT på kino. Den er virkelig bra og anbefales. Jeg har også sett 1990 versjonen og kunne historien, men effektene i denne var virkelig bra.

Kinoen og biblioteket ligger i samme hus, så før kinoen startet anbefalte vi litt bøker for hverandre. Jeg kom hjem med de to diktbøkene Vi som er døde av Karin Fossum og Søster av Gro Dahle. Og så Ikke gi opp håpet, Werner av Gro Dahle som jeg ikke helt klarer å sjangerplassere. Billedbok for voksne er vel det nærmeste. Men i dag skal du få smakebiter fra dem alle tre så da kan du avgjøre selv.

Vi som er døde er en diktbok som handler om kampen i det og leve, og om døden i mange fasetter. Den er mørk og nydelig og rører med følelser som frykten for å dø og nysgjerrigheten på hva som er etterpå. Den snakker til deg om det som er vanskelig og vekker tanker, dype tanker. Smakebiten er titteldiktet «Vi som er døde»:

Kommer det noen i kveld,
har de noe med seg,
kanskje et lys?
Jeg håper jeg veide litt
da de bar meg ut.
Ingen venter som oss,
ingen lytter som oss,
etter listende trinn.
Men den svarte natta er vår.
Da veier vi ingenting.
Da stiger vi opp
fra graven,
flakker omkring i mørket
og blinker som kornmo
over åkrene.

Ikke gi opp håpet, Werner er en utrolig trist bok. Den handler om far og voksen sønn som bor sammen (sønnen heter Werner), de sover på samme rom og gjør alt sammen. En dag dør faren og Werner prøver å fylle det store tomrommet med ulike dyr (som alle dør). Etterhvert finer han seg en kone, men hun dør også når hun føder sønnen hans. Så bor far og sønn sammen, gjør alt sammen, sover på samme rom osv. Werner har en kirkegård for alt han mister, og for hver gang han må grave en ny grav øker angsten for å miste. Stakkar Werner.

Boken er nydelig, tegningene gjennomførte og fulle av mening. Til og med bildene på veggen i Werners hus forteller en historie. Denne anbefales sterkt. Jeg ble virkelig rørt av denne lille historien.

Tilslutt en liten smakebit fra Søster, som er en diktbok av Gro Dahle. Den handler selvfølgelig om søstre, men er skrevet av et enebarn. Men virkelige følelser får hun frem det gode og det vanskelige i det å ha en eller flere søstre. Forlaget bruker sitatet «Det trengs minst to for å bære en mor», som sier mye om hvordan enebarnet lengter etter en å høre sammen med, dele ansvaret med og føles seg forbundet til. Denne anbefales også.

Jeg vil ikke være noen byrde,
sier moren min.
Hun henger over skuldrene mine,
hendene hennes rundt halsen min.
jeg heiser henne høyere opp,
lener meg forover,
bøyer meg fremover.

Jeg trenger en søster.
da kunne vi løfte moren vår
mellom oss
på gullstol.
Og så kunne vi ledd til hverandre
bak ryggen hennes.