Jeg leser egentlig fagboken Historie, forståelse og fortolkning. Men innimellom må jeg ha noen pauser og da er det greit å dra frem noe helt annet.

Jeg leser Dinas bok av Herbjørg Wassmo fordi jeg har lyst til å lese Den som ser, som er hennes aller nyeste bok. Den som ser er en frittstående oppfølger til trilogien Dinas bok, Lykkens sønn og Karmas arv. De tre har jeg ikke lest, så jeg har begynt på Dinas bok for å ende opp med Den som ser til slutt.

Dina er en ganske komplisert sjel, men samtidig veldig fin. Hun lærte å spille cello som barn og Wassmo lar flere ganger musikken være et utrykk for Dinas følelser. I dette sitatet spiller hun mens hun venter på at hennes stesønn skal komme hjem fra studier i utlandet. Han er omtrent på alder med Dina, faren hans er død og Dina har godt gjemte følelser for Johan. (De bor på en storgård der det er mye folk). Wassmo lar dette stykket være veldig fylt med lyd. Som om det bråker i Dinas hode.

Cellotoner rant ut dører, vinduer og sprekker. Blandet seg med vindrossene som kom og gikk.
Regnet var en vannharpe, som spilte sin egen melodi.
Dina satt midt i det, mens huset stod på ende og hele gården tumlet rundt som fløte i en kjerne. Hun blandet seg ikke i ståheien. Det så ikke ut som kaoset uroet henne.
Det var som det var nødvendig med de store følelsene av og til. Når dampen var like under land, ville de rope opp til henne. Trampe i trappene, knase i singelen, skramle i kjøkkenet og anretningen og slå i dører.
Så ville alt bli stille mens de tok imot Jacobs sønn ved sjøen. Selv om hurraropene og skipsfløyten bare ville være fjerne lyder som red på uværet, så ville alt være tydelig nok.

Fra forlaget:
En grusom hendelse tidlig i livet følger Dina gjennom livet, og former hennes sinn. Hun blir et merkverdig, frodig, men også farlig og utsatt menneske som får stor makt over dem som omgir henne. Men sterkest styres hun av Det Gamle Testamentets lover og regler. En sterk og frodig kvinne står frem i et nordnorsk landskap og miljø fra det forrige århundre.