Søndag og nye smakebiter hos Flukten fra virkeligheten.
Jeg kom over en anbefaling på eBokBib fra Lillehammer bibliotek der de hadde funnet frem korte bøker de anbefalte. Jeg synes av og til det er morsomt å lese bøker som er satt sammen av ytre karakteristikker, som at de er korte. Så jeg lånte til bøkene på listen som jeg ikke hadde lest.
Bøkene de anbefalte var Et helt liv av Robert Seethaler (anbefales), Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen (som jeg hadde lest), Hogst av Rikard Ingdal, Håpet og festen av Kjersti Rorgemoen (som du får smakebit fra i dag), Alle utlendinger har lukka gardiner av Maria Navarro Skaranger (lest), Pan av Knut Hamsund, Doppler av Erlend Loe (lest), Bli hvis du kan, reis hvis du må av Helga Flatland (lest), Far og Sachsenhausen av Karin Kinge Lindboe og Til Vestisen av Tor Even Svanes (lest).
Håpet og festen er litt rar, som du kanskje forstår av smakebitene:
Det hender eg får besøk, og då kjenner eg på det. Korleis hybelhuset tek seg ut, og det at eg har blitt verande der så lenge. Men venene som kjem og pressar seg på, er heldigvis av den sorten som veks på andres halvdesperate bortforklaringar. Kvar sjølvironisk merknad om manglande møblar eller rare lukter verkar liksom anerkjennande på dei, ja det verkar som om dei kjem på topp av å besøke meg.
*****
Eg har alltid sett på klassedeling i norsk kontekst som ein ønskedraum for kritiske sosialister.
Fra forlaget:
Under Bergens smog bur ein ubestemt skapning, ei ung kvinne, stranda på ein midlertidig hybel. Ho finansierer husleige, alkoholforbruk og studielån med løna for arbeidet i makuleringstenesta til Fretex. Ho har ein kvernande einetale i sitt indre, men likar å bli forstyrra av vener. Håpet og festen er ein roman om den latterlege avstanden mellom det vesle livet ein er bunden i og dei store banda som knyter verda saman. Om å gløyme å drøyme om kven ein skulle ha blitt, og likevel bli stressa av å samanlikne seg med andre. Om å vere eller ikkje vere del av ein eigedomsmarknad, eit arbeidsliv, ein by. Om trivsel og fridom i blindsonene og om trongen til å forsvare seg.
Korta texter? Är det som noveller då eller ännu kortare? Eller längre? Tack för smakebitarna!
Nei, jeg mener at bøkene er korte 🙂 Veldig tynne bøker burde jeg skrevet!
tack för smakbiten, snygg header
Takk 🙂 Det er mannen min som har laget den. Han er til stor hjelp for meg på bloggen og 🙂
Tack för smakebiten! Uppskattar allt oftare att böcker inte är så tjocka. Känns som ca 200-300 sidor räcker gott och väl, om de är välskrivna. 😉
Ja, det kan av og til være greit å lese en historie som er «forkortet» fra forfatterens side. Altså at han/hun har tatt bort mye unødvendig. Det kan føre til tynne og veldig gode bøker.
Skönt med lite kortare böcker! Tack för smakebiten!
Ja, innimellom er det det 🙂
okänd bok för mig. tack för smakebiten!
Bare hyggelig! 🙂
Känner inte till den här boken. Tack för smakbiten!
Bare hyggelig 🙂
Trevligt, både med kortare böcker ibland, och när någon tänkt lite åt en och gjort en rekommendation som den här kombo-läsningen!
Tack för smakbiten 🙂
Ja, jeg er fornøyd med begge deler. Av og til vet jeg ikke hva jeg vil lese, og da kan det være greit med anbefalinger 🙂
Tack för smakbiten! Korta böcker är bra
Kan gilla korta böcker, men smakbiten lockade inte riktigt.
Cainsville-serien som var min smakbit är bra, men långt ifrån Kelley Armstrongs bästa…