Tags
Dikt, Edgar Allan Poe, poem, poetry, Richard Coben, smakebit på søndag, spirits of the dead, the raven
En ny søndag, og en ny smakebit fra Flukten fra virkeligheten.
Jeg har lest i Spirits of the dead, som er en tegneserie basert på dikt og noveller av Edgar Allan Poe. Fra før har diktet «The Raven» vært blant mine Poe favoritter og det var skikkelig fint å se tegneserieversjonen av diktet. Samtidig har jeg lest en symbol-forklaring fra en amerikansk nettside. For dere som ikke kjenner Poe’s dikt kan dere lese det i bunnen av dette innlegget.
I diktet møter vi en ensom mann som prøver å komme over en kvinne ved navn Lenore. Det noen som banker på soveromsdøren, men han ser ingen da han åpner døren. Etterpå banker det på vinduet. Da han åpner vinduet, flyr det inn en ravn som setter seg på bysten av Pallas som står over døren. Pallas er en gresk visdomsgud. Mannen spør ravnen hva den heter og får til svar: Nevermore.
Nå kommer jeg til å oversette direkte fra symbolforklaringen, og du vil finne siden jeg siterer nederst i innlegget.
Poe bruker en rekke symboler i dette diktet. Ravnen er brukt til å repertere ordet Nevermore, fordi den er en «ting» som ikke kan tenke selv og som derfor bare repeterer noe den har hørt. Den lander på bysten av Pallas for å illudere at ravnen snakker ut av visdom. Mannen ønsker ravnen velkommen og håper at ikke også den skal forsvinne – «as his hopes has flown before«. Med andre ord – som han mistet Lenore. Mannen drar frem en stol, setter seg, og spør ravnen hva den mener med Nevermore. Men etterhvert, fordi mannen vet at ravnen ikke kan svare som et menneske, så forandrer han spørsmålene til å passe med svaret Nevermore.
Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore –
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door –
«‘Tis some visitor,» I muttered, «tapping at my chamber door –
Only this and nothing more.»
Ah, distinctly I remember it was in the bleak December;
And each separate dying ember wrought its ghost upon the floor.
Eagerly I wished the morrow; – vainly I had sought to borrow
From my books surcease of sorrow – sorrow for the lost Lenore –
For the rare and radiant maiden whom the angels name Lenore –
Nameless here for evermore.
And the silken, sad, uncertain rustling of each purple curtain
Thrilled me – filled me with fantastic terrors never felt before;
So that now, to still the beating of my heart, I stood repeating,
«‘Tis some visitor entreating entrance at my chamber door –
Some late visitor entreating entrance at my chamber door; –
This it is and nothing more.»
Presently my soul grew stronger; hesitating then no longer,
«Sir,» said I, «or Madam, truly your forgiveness I implore;
But the fact is I was napping, and so gently you came rapping,
And so faintly you came tapping, tapping at my chamber door,
That I scarce was sure I heard you» – here I opened wide the door; –
Darkness there and nothing more.
Deep into that darkness peering, long I stood there wondering, fearing,
Doubting, dreaming dreams no mortal ever dared to dream before;
But the silence was unbroken, and the stillness gave no token,
And the only word there spoken was the whispered word, «Lenore?»
This I whispered, and an echo murmured back the word, «Lenore!» –
Merely this and nothing more.
Back into the chamber turning, all my soul within me burning,
Soon again I heard a tapping somewhat louder than before.
«Surely,» said I, «surely that is something at my window lattice;
Let me see, then, what thereat is, and this mystery explore –
Let my heart be still a moment and this mystery explore; –
‘Tis the wind and nothing more!»
Open here I flung the shutter, when, with many a flirt and flutter,
In there stepped a stately Raven of the saintly days of yore;
Not the least obeisance made he; not a minute stopped or stayed he;
But, with mien of lord or lady, perched above my chamber door –
Perched upon a bust of Pallas just above my chamber door –
Perched, and sat, and nothing more.
Then this ebony bird beguiling my sad fancy into smiling,
By the grave and stern decorum of the countenance it wore,
«Though thy crest be shorn and shaven, thou,» I said, «art sure no craven,
Ghastly grim and ancient Raven wandering from the Nightly shore –
Tell me what thy lordly name is on the Night’s Plutonian shore!»
Quoth the Raven «Nevermore.»
Much I marvelled this ungainly fowl to hear discourse so plainly,
Though its answer little meaning – little relevancy bore;
For we cannot help agreeing that no living human being
Ever yet was blest with seeing bird above his chamber door –
Bird or beast upon the sculptured bust above his chamber door,
With such name as «Nevermore.»
But the Raven, sitting lonely on the placid bust, spoke only
That one word, as if his soul in that one word he did outpour.
Nothing further then he uttered – not a feather then he fluttered –
Till I scarcely more than muttered «Other friends have flown before –
On the morrow he will leave me, as my hopes have flown before.»
Then the bird said «Nevermore.»
Startled at the stillness broken by reply so aptly spoken,
«Doubtless,» said I, «what it utters is its only stock and store
Caught from some unhappy master whom unmerciful Disaster
Followed fast and followed faster till his songs one burden bore –
Till the dirges of his Hope that melancholy burden bore
Of ‘Never – Nevermore.'»
But the Raven still beguiling my sad fancy into smiling,
Straight I wheeled a cushioned seat in front of bird, and bust and door;
Then, upon the velvet sinking, I betook myself to linking
Fancy unto fancy, thinking what this ominous bird of yore –
What this grim, ungainly, ghastly, gaunt and ominous bird of yore
Meant in croaking «Nevermore.»
This I sat engaged in guessing, but no syllable expressing
To the fowl whose fiery eyes now burned into my bosom’s core;
This and more I sat divining, with my head at ease reclining
On the cushion’s velvet lining that the lamp-light gloated o’er,
But whose velvet violet lining with the lamp-light gloating o’er,
She shall press, ah, Nevermore!
Then, methought, the air grew denser, perfumed from an unseen censer
Swung by Seraphim whose foot-falls tinkled on the tufted floor.
«Wretch,» I cried, «thy God hath lent thee – by these angels he hath sent thee
Respite – respite and nepenthe, from thy memories of Lenore;
Quaff, oh quaff this kind nepenthe and forget this lost Lenore!»
Quoth the Raven «Nevermore.»
«Prophet!» said I, «thing of evil! – prophet still, if bird or devil! –
Whether Tempter sent, or whether tempest tossed thee here ashore,
Desolate yet all undaunted, on this desert land enchanted –
On this home by Horror haunted – tell me truly, I implore –
Is there – is there balm in Gilead? – tell me – tell me, I implore!»
Quoth the Raven «Nevermore.»
«Prophet!» said I, «thing of evil – prophet still, if bird or devil!
By that Heaven that bends above us – by that God we both adore –
Tell this soul with sorrow laden if, within the distant Aidenn,
It shall clasp a sainted maiden whom the angels name Lenore –
Clasp a rare and radiant maiden whom the angels name Lenore.»
Quoth the Raven «Nevermore.»
«Be that word our sign in parting, bird or fiend!» I shrieked, upstarting –
«Get thee back into the tempest and the Night’s Plutonian shore!
Leave no black plume as a token of that lie thy soul hath spoken!
Leave my loneliness unbroken! – quit the bust above my door!
Take thy beak from out my heart, and take thy form from off my door!»
Quoth the Raven «Nevermore.»
And the Raven, never flitting, still is sitting, still is sitting
On the pallid bust of Pallas just above my chamber door;
And his eyes have all the seeming of a demon’s that is dreaming,
And the lamp-light o’er him streaming throws his shadow on the floor;
And my soul from out that shadow that lies floating on the floor
Shall be lifted – nevermore!
Kilde: http://www.poedecoder.com/essays/raven
A ROOM OF MY OWN said:
SÅ FINT! TACK FÖR SMAKEBITEN!
astridterese said:
Bare hyggelig 🙂
Hanneles bokparadis said:
kul med serier, tack för smakbiten!
astridterese said:
🙂
Monika said:
Jag vet att jag har läst Korpen, men som med så mycket annat från min gymnasietid så har den försvunnit ur minnet.
astridterese said:
Ja, slike ting må ofte repeteres for å bli værende i hodet 🙂
Ewelina said:
Denna novell läste jag för något år sedan 🙂 Tycker det kan vara intressant att läsa klassiker/kända böcker i serieform också 🙂
astridterese said:
Ja, det synes jeg også. Spesielt i tegneserieform. Det er noe med det å få forklart det en leser i bilder.
C.R.M. Nilsson said:
Den här blir jag ju nyfiken på. Älskar Edgar Allan Poe 🙂 Tack för smakbiten!
astridterese said:
Ja, han har skrevet mye nydelig 🙂
Marie Eggimann said:
Tack för smakebiten, fint tecknat.
astridterese said:
Ja, det synes jeg og 🙂
Inger Johanne said:
Takk for smakebit, og hyggelig gjensyn! «The Raven» og «The Lady of Shalott» er to av diktene jeg husker best fra jeg studerte engelsk. Ønsker deg en fin søndag!
astridterese said:
I like måte. Jeg måtte slå opp «The Lady of Shalott». Det kjente jeg ikke igjen så det må jeg se mer på etterpå 🙂
Inger Johanne said:
Det finnes også utrolig mange referanser til «The Lady of Shalott» i britisk litteratur. Blant annet har Agatha Christie brukt en verselinje fra diktet som tittel på en av bøkene sine: «The Mirror Crack’d from Side to Side». 🙂
Eva Trillian said:
Tack för smakbiten – den boken ska jag genast leta reda på!
astridterese said:
Så bra 🙂
Ina said:
The Raven er min favorittdikt og den er ypperlig når den blir lest av Christoper Walken. Han leser det diktet helt perfekt 🙂
astridterese said:
Jeg hadde glemt det 🙂 Så jeg gikk inn på You tube for å høre det igjen 🙂
Boklysten said:
Tack för smakbiten!
astridterese said:
🙂
Lion´s Library said:
Tack för smakbiten 🙂 Roligt med lite bilder. Efter att just ha läst Odinsbarn med korpar var det komiskt 🙂
astridterese said:
Ja, ikke sant. Det tenkte jeg ikke på 🙂
Lottens bokblogg said:
Tack för smakbiten. Jag borde verkligen läsa något av Poe!
astridterese said:
Ja, det synes jeg du skal gjøre 🙂
Lena said:
Tack för smakbiten. Har läst Poe, men inte denna.
astridterese said:
Er den ikke fin? 🙂
Boktjuven Ingerun said:
Tack för smakebiten! Fina bilder!
Bokdamen said:
Tack för smakbiten! Länge sen jag läste något av Poe, tror inte jag läst denna.
Helena, MsHisingen said:
Det var en rejäl smakbit, tack så mycket 🙂
Åsa said:
Men vad kul! Tycker The Raven är så bra och blir ju klart nyfiken på denna form av Graphic novel av den. Tack för smakbit! Blev jätteinspirerad nu. 🙂