Cthulhu er en guddom skapt av forfatteren H.P. Lovecraft. Den opptrer første gang i novellen «Kallet fra Cthulhu». Men dukker senere opp som en referanse i andre bøker. Cthulhu en en av De gamle. De som var her først. Den har et blekksprutlignende hode på en menneskelignende kropp, med dragevinger og klør. Den skal også være svært stor. Jeg kom over den i noen tegneserier og senere i en novellesamling og fikk lyst til å lese den opprinnelige historien. Så derfor har jeg lånt en samling noveller av Lovecraft fra biblioteket.
By Większe Zło, photographed by Jakub Hałun – Own work, CC BY-SA 3.0,
Cthulhu er så vel kjent og populær at NASA kaller en stor flekk på Pluto for Cthulhu Regio. En edderkopp i California fikk navnet Pimoa cthulhu og to mikroorganismer har fått navn etter Cthulhu og hans datter Cthylla. Det er også laget spill hvor de bruker navnet og han dukker opp i tegneserier og bøker skrevet av andre. I Polen finner du ham til og med på en valgplakat.
Novellen er ganske enkel og lettskrevet. Den handler om at mennesker drømmer om samme monster over samme tidsrom. Drømmene er fulle av umulige geometriske figurer og vinkler samt ord på et fremmed og guturalt språk. Bak det hele ligger at Cthulhu har våknet og kaller på mennesker for å åpne porten for ham. Noen prøver til slutt på det. Langt ute i havet på en liten øy. Men skrekken blir for stor og flere av dem dør. To stykker kommer seg unna. Den ene er den norske kapteinen Johansen. En arkeolog som har kommet over en mengde nedtegnelser og som begynner å undersøke hva som ligger bak reiser til Norge. Da er kapteinen død, men han får dagboken hans. Den er full av redsler og frykt, men sier til slutt at de klarte å hindre Cthulu å komme ut. I boken finnes det sekter som tilber disse Gamle over hele jorden, men helst meget bortgjemt, siden de driver med menneskeofring og sadisme. Det finnes en mengde ulike bilder av ham, men jeg liker litt de som ser ut som det til høyre. (Har du forresten sett Pirates of the Caribbean og Davy Jones?)
Så smakebiten blir denne:
Slike store makter eller vesner kan ha overlevd … en overlevelse av en veldig fjern periode, da … bevissthet kanskje manifesterte seg i former og skikkelser som for lengst har veket for menneskehetens tidevannsbølge … skikkelser som bare diktning og legender har fanget et flyktig minne av og kalt dem guder, uhyrer, mytiske vesener av alle slag …
~algernon blackwood
Celtika er den første boken i serien The Merlin Codex av britiske Robert Holdstock. Den handler, som du forstår av serie-tittelen, om trollmannen Merlin.
I denne første boken får vi en forhistorie hvor vi befinner vi oss i 978 Old Era. Det er usikkert om Holdstock her refererer til et spesifikt årstall, eller om det er hans egen tidsregning. Vi møter Jason som har vært gift med Medeia. Jason er den figuren i gresk mytologi som fant det gyldne skinn, rett før Troja krigen. Men han har vært utro, og som hevn tar Medea livet av de to sønnene deres. Jason er knust av sorg og kryper sammen i skipet sitt, uvillig til å drikke eller spise.
700 år senere sitter Merlin og hører på et orakel svare de besøkende. I et glimt ser han at en av dem som spør er Jasons sønn. Han reiser straks avsted til landet Pohjola, som er et land av snø, is og vinter (et oppdiktet land med referanser til Finland). Der ligger Jason i båten sin på dypet av en svær islagt innsjø. Merlin krever av innsjøguden at han skal gi Jason tilbake og hele skipet (Argo) med Jason i det kommer opp av dypet. Merlin forteller Jason hva han har sett, og at Medea har lurt ham. Sammen med Argo og flere frivillige drar de sørover mot Hellas for å finne Orgetorix (den eldste sønnen). De frivillige er menn som også kom til innsjøen for å snakke med innsjøguden, og noen fra landet rundt dem. De første er fra Alba (England) og høres ut til å være keltere.
Merlin er en ung mann i denne historien og jeg-personen i boken. Han tror han er ett par tusen år, men husker svært lite av livet sitt. Selv om han i boken etterhvert lærer mer. Han er en trollmann fordi magien er skrevet inn på skjelettet hans. Men dess mer magi han bruker dess eldre vil han bli. Vi kjenner Merlin fra historiene om Arthur, og dette er en forlengelse av dem. Men det er en god del forskjeller på hvem og hva Merlin er. En viktig ting er at Merlin «walk the path». Som betyr noen sånn som at han går på en forutbestemt vei gjennom både tid og sted. Han må holde seg på denne stien, med bare små pauser. Det hele er litt uklart, men det er det også for Merlin.
Merlin er en kjent skikkelse i mange gamle historier og dikt. Der har han ulike roller, fra galning i skogen til den som gjemte Arthus som baby. I legenden om ham blir det sagt at djevelen selv kom og gjorde en prinsessedatter gravid mens hun bodde i et kloster, og at resultatet ble Merlin. Det er det Holdstock bygger videre på når han sier at Merlins bein er inngravert med magi.
Dette var bøker midt i blinken for meg. Heldigvis er det en serie slik at jeg kan lese videre, og jeg gleder meg til å se hva neste bok handler om. Jeg fant dem helt tilfeldig en dag jeg var og tittet på fantasy-hyllene på Sølvberget (biblioteket i Stavanger). Der har de mye bra. Men jeg har lært meg å bare ta med den første boken hjem i tilfelle jeg ikke liker den og ikke har lyst til å lese videre. Det er ikke så lenge siden jeg leste The natural history of dragons av Marie Brennan (også lånt på biblioteket) og nå føler jeg meg kjempeheldig som har funnet to fantastiske serier rett etter hverandre.
De förklädda flickorna i Kabul er en sterk skildring av kvinners liv, i Afghanistan, men historien kan også sammenlignes med andre land hvor kvinner har få rettigheter. Jenny Nordberg tar oss med inn i en verden som er ukjent or de fleste av oss. Hun holder opp et speil for oss hvor vi får se forskjellen på det vi kaller kvinneundertrykking i de nordiske landene og kvinneundertrykking i den mest ekstreme forståelse av ordet. Jeg mener ikke at vi ikke skal sloss for kvinners rettigheter i Norden, eller at vi noen gang skal godta at nordiske kvinner eller de kvinnene som har kommet hit som flyktninger, asylsøkere eller migranter blir behandlet nedverdigende eller urettferdig. Men noen ganger må vi løfte blikket og se hva andre kvinner må leve med. Å lære om dem kan gjøre oss mer bevisst på hvordan samfunnet fungerer (eller rettere sagt feiler i å fungere) i land som Afghanistan. Det kan lære oss om medfølelse, gi oss et spark bak til å hjelpe til hvor vi kan, og gi oss en gnist som gjør at vi aldri, noensinne, vil godta at kvinner blir behandlet som annenrangs mennesker.
Jenny Nordberg er en svensk journalist som også har studert juss. Hun jobbet tidligere ved Sveriges Televisjon, men i 2002 flyttet hun til New York. Der arbeider hun i første rekke for Svenske Dagbladet og New York Times.
De förklädda flickorna i Kabul starter med å ta for seg fenomenet bacha posh. som betyr «kledd som en gutt» på dari. På pashto er uttrykket alakaana. Det det i praksis betyr er at en av jentene i familien blir valgt ut til å være gutt og deretter kler seg og oppfører seg som en gutt i alle deler av hverdagen. Det er i hovedsak to grunner til at dette skjer. For det første fordi det ikke er en gutt i familien. Hvis en kvinne bare får døtre (og dette er utelukkende kvinnens feil) får mannen lavere status. Da kan løsningen være å kle en av døtrene som gutt for å høyne statusen igjen. Den andre grunnen er hvis en familie mister den eller de mannlige medlemmene i familien, om det er til krig, på grunn av selvmordsbomber eller sykdom har ingen betydning. Fordi, for kvinnene som er igjen i familien er dette en alvorlig situasjon. Når du bor i et land hvor kvinner ikke kan gå på gaten uten mannlig følge, hvor kvinner helst ikke skal ha lønnet arbeid (der er kvinner som arbeider i Afghanistan, men det gjøres ikke enkelt for dem) og hvor alle bestemmelser blir gjort av en mann, blir du handikappet uten et mannlig medlem i familien. Da kan løsningen være å gjøre gutt av datteren sin. Det rareste oppi dette er at selv om for eksempel naboene og familien vet at gutten egentlig er en jente så blir dette barnet konsekvent behandlet som en gutt, med alle de rettigheter det medfører.
I praksis skjer det også ofte på to måter. Noen barn blir valgt til å være gutt ved fødselen og blir behandlet som gutt hele oppveksten. Andre må «skifte kjønn» når de er litt eldre. Nordberg fikk etter lange samtaler med kvinner, leger og ikke minst tolkene sine etterhvert tilgang til flere familier hvor dette ble praktisert. Den første familien var den til et kvinnelig parlamentsmedlem, Azita. Hun var mannens andre kone, noe som ga henne litt lavere status, og hun hadde fire jenter, noe som ga mannen lavere status. Den yngste av jentene ble derfor gutt da hun var omtrent tre år. Selv om jobben til Azita absolutt ga henne høyere status, ble dette gjort for at mannen hennes skulle ha det bedre. Og skjult inni der er det nok også noe om at hun da fikk høyere status enn den først konen som «bare» hadde en datter. Ser du hvor ofte ordet status blir repetert her? Den ene delen av fenomenet handler om det. Den andre delen handler om ren overlevelse.
En forskningsrapport om kvinner Norberg refererer til sier at Afghanistan er det farligste landet på jorden å være kvinne i. Les den setningen en gang til. Jeg er sikker på at du kan regne opp en del land hvor kvinner ikke har rettigheter. I Afghanistan har kvinner heller ingen verdi, unntatt hvis hun kan føde sønner. Nå skal jeg ta med at i alle land, og selvfølgelig også Afghanistan finnes det velutdannede, fattige, unge og gamle, vennlige og gode menn som absolutt gir sin kone og døtre verdi. Men som samfunn gjør de ikke det. Det kommer mye av Talibans styre, av deres tolkning av Koranen og av de lover de skaper ut fra det.
Men Taliban styrer ikke Afghanistan nå, sier du kanskje. Nei, akkurat nå er amerikanerne der. Men de holder på å dra seg ut. Først kom russerne og ga kvinner lov til å få utdannelse, arbeid og rettigheter. Så kom Taliban og tok alt fra dem. Så kom amerikanerne og prøvde å gi kvinnene tilbake det de hadde tapt. Men her må jeg si, uten å lykkes. Så hva kommer etter amerikanerne? Spør du en afghaner sier han borgerkrig, Taliban og mujahediner (krigsherrer). Det sier seg vel selv hvor kvinnene blir stående i dette kaoset. Og ikke bare det. I krig dør menn, av og til alle menn i en familie. Og da sitter det kvinner tilbake som må lage en gutt av jenta si.
Taliban slår hardt ned på bacha posh. Jeg så nettopp en film fra Afghanistan om nettopp det. Den heter Osama, og jeg skal legge link i slutten av innlegget. Der bor en kvinne, hennes datter og en bestemor sammen. Kvinnen jobber på sykehuset til det blir stengt av Taliban. Da sitter de tre inne i et hus, uten mat og uten penger. Løsningen blir å gjøre datteren om til en gutt. Men etterhvert blir hun oppdaget av Taliban og dømt til døden. «Redningen» hennes er at en gammel mulla (religiøst overhode) med tre unge koner fra før gifter seg med henne (mot hennes vilje). Hun kan kanskje være rundt 12 år gammel. Jeg var så sint etter jeg hadde sett den filmen at jeg nesten ikke var snakkende til.
Men så, kommer det en dag da alle jenter blir kvinner. Og hva skal da skje med denne jenta som har vært gutt? Først må en forstå forskjellen på gutter og jenter. Gutter kan være ute og leke, jenter må være inne i huset. Gutter kan gå på skole, ikke alle jenter kan det. Gutter har en stemme i familien og faren hører på ham, jenter har ingen stemme unntatt i hjem hvor fedrene ser kvinners verdi. Skiftet skjer som oftest rundt 12 års alder, men kan utsettes til jenta får menstruasjon. Men fra den dagen må hun kle seg i kjole, bruke slør og være inne i huset. Det følger status av å ha ærbare, blyge og ydmyke døtre som ikke ser opp fra gulvet og som ikke under noen omstendighet befinner seg i et rom med andre menn enn hennes egne familiemedlemmer. Ikke alle barn klarer denne overgangen. Nordberg har snakket med flere av dem. Noen blir tvunget til å både skifte og å gifte seg med den mannen faren velger for henne. Andre får litt mer frihet og flere år før de gifter seg. Nordberg møtte til og med en kvinne som hadde forblitt mann. Men felles for dem alle er at de får forstyrret kjønnsidentitet. Nordberg argumenterer at kjønnsidentitet ikke er noe man er født med, men at den blir skapt i barndommen. Da kan en bare begynne å gjette på hvor vanskelig det må være for bacha posh barna å vokse opp og oppføre seg som kvinner.
Jeg vil tilbake til hvordan kvinner skal oppføre seg. Fordi det handler lite om kjønn og mye om sex. Flere av kvinnene Nordberg snakket med spurte om det var sant at vestlige kvinner hadde sex med tusen menn. For deres verdi ligger i at de er ærbare. Hvis det blir sladret om noe annet i krokene kan det føre til både at en kvinne ikke blir gift og at mannen forlater henne. Så den måten kvinnene må kle seg på. Med hijab, chador, niqab og burka – etter tidsperiode og litt etter hvor de bor, er på grunn av at menn ikke skal bli opphisset ved å se på dem. At menn ikke skal bli opphisset av å se på dem! Jeg synes det nedverdiger menn å tenke slik i tillegg til den undertrykkelsen det er av kvinner. Men det er derfor. Så en kvinne må også oppføre seg i alle sammenhenger på en slik måte at ingen mann kan tenkes å bli opphisset av å se på henne. Derfor kan ikke jenter leke ute som gutter, derfor må jenter tilbringe dagene innomhus. Hvis foreldrene skal gjøre et godt gifte for henne så må hun være ærbar i alt sitt vesen. Hvor befriende må det ikke da være for de jentene som blir bacha posh. Og tenk så grusomt det må være å gi slipp på all den friheten.
Bacha posh hadde vært et «ikke-ord» hvis kvinner hadde samme verdi som menn og hvis kvinner hadde de samme rettighetene. Nordberg skriver litt om det feilslåtte bistandsarbeidet som er blitt drevet i Afghanistan de siste tiårene. Det er feilslått fordi landet er så gjennomsyret korrupt. Bistands-produkter selges på marknadene istedenfor å gå til de fattige, og selv om bistandsgiverne fokuserer på kvinner og vil gjøre det bedre for dem er landet så gjennomført patriarkalsk og hele samfunnsstrukturen så «råtten» at det de gjør ikke kommer kvinnene til gode. Det blir bedre for kvinnene i de aller rikeste familiene, men ikke for en eneste kvinne på landsbygda, i de ulike delene av byene eller for jentebarna.
Så hva er løsningen? Jeg tror ikke løsningen er å «okkupere» Afghanistan slik det har blitt gjort i nyere historie. Løsningen ligger i å la Afghanistan selv bygge seg opp. Med hjelp, det er helt klart. Våre rettigheter som kvinner i den vestlige verden fikk vi for ikke så lenge siden. Først på 1800-tallet begynte den «sterke» kampen for kvinners rettigheter, stemmerett og rett til å ha egenverdi. Vestlige kvinner har kjempet hardt for de rettigheter vi har i dag og vi har «forkjempere» som hver dag går ut i «krigen» for å sloss for oss. Den samme kampen har kvinner vært igjennom i mange land og ikke alle har kommet så langt som kvinner i Norden. De er likevel våre søstre, våre medmennesker og vår samvittighet. Istedenfor å tenke at vi har det bra, burde vi tenke at vi ikke har det bra før alle andre kvinner har de samme rettigheter som oss. Jeg skal sitere Jenny Nordberg:
Parallellena till bacha posh i länder där kvinnor saknar rättigheter är hverken västliga eller östliga, och hverken islamistiska eller icke-islamistiska. Det är et fenomen som rör männeskliga rättigheter och det exsisterar gjennom hela vår historia, på helt olika platser, med olika religioner och med olika språk. Att förestella någon annan, eller något annat, är berättelsen om många kvinnor och män som har utsatts för förtryck og försökt frigöra sig från det. Det er berättelsen om den homosexuelle mannen i den amerikanska marinkåren som var tvungen att låtsas vara hetero. Det är berättelsen om en judisk familj i Nazityskland som låtsades vara protestanter. Det är berättelsen om en svart sydafrikan som försökte göra sin hud ljusare under arpartheid. Att förklä sig till någon som tilhör en erkänd och gynnad grupp är på samma gång en omstörtande infiltrasjonshandling och en eftergift inför ett omöjligt rasistisk, sexistiskt eller på något annat sätt segregerande system. Den här typen av motstånd som diskret utövas av flickor och kvinnor och föräldrar där genussegregation finns, ofta i isolering och ibland grupper, är inte bara global – den går tillbaka till det patriakala systems själva utsprung. När kvinnors underordning befästes i lag och religion, när det enda sättet för en kvinna att höja sin status var genom giftermål, och när behovet av söner blev absolutt i varje familj, så började förmodligen också bacha posh infiltrera det manliga territoriet.
Det er en ny fin vår-søndag og fordi tiden går fryktelig fort, allerede på tide med en ny smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten.
Denne helgen hadde jeg alle intensjoner om å lese, men så mye annet kom i veien. Jeg har gått lange turer med hunden, mannen min hadde fri helt til 4 i går og det var endel ting som skjedde på TV. Hunden min, Oliver, har forresten fått den vanen at han hopper opp på fanget mitt når han vil ha oppmerk-somhet. Og nå snakker vi ikke om en bitteliten hund. Han bøyer seg så frem og tilbake etter som jeg prøver å se rundt han den ene eller andre veien, på PC-en, TV-en eller hva det nå enn er jeg gjør på. Da er det lettere å sette på lydbok på mobilen og gå en tur. Men noe TV-titting ble det da etterhvert. Du skal få en smakebit fra det jeg så på TV, derfor vil jeg ikke fortelle deg hva det var. Men først, en smakebit fra Menn uten kvinner av en mine favoritt-forfattere; Haruki Murakami.
«Jo, det er klart det er vanskelig,» sa Kafuku. «Jeg tok meg stadig i å tenke på ting jeg ikke hadde lyst til å tenke på. Og det jeg aller helst vil glemme i livet, lå konsekvent i bakhodet mitt. Alt var skuespill. Det er jo det som er jobben min.»
«Du ble en annen person,» sa Misaki.
«Nettopp.»
«Og så ble du deg selv igjen.»
«Nettopp,» sa Kafuku. «Selv om jeg ikke ville. Men når jeg ble meg selv igjen, var det alltid noe som var litt annerledes. Slik er reglene. Du kan aldri bli nøyaktig den samme som før.»
Og så smakebiten fra en av mine favorittepisoder av min favoritt TV-serie:
Demons run when a good man goes to war. night will fall and drown the sun, when a god man goes to war.
Friendship dies and true love lies, night will fall and dark will rise, when a good man goes to war.
Demons run but count the cost, the battle’s won, but the child is lost, when a good man goes to war.