Jeg hørte først om denne boken i et intervju av forfatteren på TV. (Jeg kan ikke huske hvilket program det var). Rett etterpå så jeg at boken var filmatisert og serien kunne ses på HBO. Den fikk jeg lyst til å se, men først ville jeg lese boken.

Elizabeth Strout er en amerikansk forfatter og boken utspiller seg i en liten by i Maine. Når jeg sier boken så er det litt misvisende for dette er en samling av tretten noveller. Olive Kitteridge er hovedpersonen, men blir kanskje bare nevnt i forbifarten i noen av novellene. Det vil si at novellene handler om mennesker i Crosby, Maine og noen av dem handler mest om Olive, og andre handler om andre mennesker, men hun er alltid der på en eller annen måte.

Olive er en sterk kvinne, og barneskolelærer. En solid «force of nature». Hun er gift med Henry og har en sønn som heter Christopher. Henry er byens apoteker og Christopher er det elskede barnet Olive ikke vil gi slipp på. Hun og Henry bygger til og med et hus til ham ikke så langt fra deres eget. I den første novellen går Christopher på skolen, og i den siste er han godt voksen, så tiden går også mellom novellene.

De andre novellene handler om andre mennesker i byen. Om de som sliter og om de som trøster dem. Om de som kjemper for livet og om de som går tapt. Men mest av alt om de største dramaene i livet. Sorg, kjærlighet, svik, utroskap og tro. Novellene er utrolig vakre. De beskriver mennesker med en sånn dybde og kjærlighet at det er uunngåelig å ikke falle for dem. Å lide med dem, håpe for dem. Samtidig må en le av Olive av og til. Hun er en bastant og fremfusende person og det er helt klart at hun ikke ser hvor sterkt hun kan virke på andre mennesker. I en av novellene får hun vite dette, og du forstår at det er helt nytt for henne.

Jeg gleder meg til å se denne serien på HBO nå. Jeg har spart og spart på den til jeg fikk lest boken, for slik er det jo når man er boknerd. Boken først, filmen etterpå. Så denne novellesamlingen anbefales høyt og sterkt. Den har vunnet Pulitzer prisen for beste skjønnlitterære bok i 2009, noe som også sier litt om hvor god den er.