Susan: «You’re saying that humans need fantasies to make life bearable?»
Death: «No, humans needs fantasy to be human. To be the place where the falling angel meets the rising ape.»
S: «With toothfaries? Hogfather?»
D: «Yes. That’s practice. You have to start out learning to believe the little lies.»
S: «So we can believe the big ones?»
D: «Yes. Justice, mercy, duty. That sort of thing.»
S: «They’re not the same at all.»
D: «You think? Then take the universe and grind it down to the finest powder, and sieve it through the finest sieve. And then show me an atom of justice, a molecule of mercy!»

Jeg har sett en virkelig fin julefilm i dag. Jeg er generelt glad i julefilmer, men denne var bedre enn de fleste. Den heter Hogfather og er basert på Terry Pratchetts bok med samme navn. Jeg så den delt i to i opptak fra Sky One i England. Men den finnes også som DVD. Den er spilt inn i 2006 (for TV). Hovedkarakterene er spilt av Michelle Dockery, David Jason og Marc Warren. Stemmen til Death er lest av Ian Richardson.

Hogfather er julenissen (med visse trekk av villsvin) og Hogwatch er julaften. Death (som jo er en karakter i alle Pratchetts bøker om Skiveverdenen) oppdager at Hogfathers timeglass renner ut. Det skulle være umulig, så han drar til «Nordpolen» for å undersøke. Før det har vi sett at leiemordernes forbund har fått i oppgave å drepe Hogfather av «regnskapsførerne i universet». De som styrer logikken. De synes det er for mye fantasi i verden.

Death bestemmer seg for å «være» Hogfather for kvelden slik at ikke barna skal slutte å tro på ham. Susan, Deaths barnebarn jobber som barnepike, men etter at Death besøker henne, utkledd som Hogfather, begynner hun også å undersøke hva som skjer.

Dialogen dette innlegget startet med er mellom Death og Susan etter at Hogfather er reddet (det er en julefilm, klart han blir reddet). Og er på en måte moralen i historien.

Julefilmer skal være søte og nusselige, gjerne med litt familiekonflikter som blir løst. Eller konflikt mellom noen som er glad i hverandre. To usannsynlige elskende bi-karakterer skal gjerne også bli sammen. Så må der være snø, mye julepynt, god mat og fin musikk. Hvis filmen i tillegg er morsom får den full skår. Denne filmen var faktisk alt det. Den var meget morsom, det er jo Pratchett, med mange fornøyelige småting som foregikk litt sånn i bakgrunnen. I en Pratchett bok/film må det også være noe med navnene. Leiemorderen heter her Teatime. Uttales Te-ah-tim-eh (smilefjes). De ulike trollmennene som er med har også noe spesielle navn.

Jeg skulle ønske denne filmen kunne gått på norsk TV. Men siden den mest sannsynlig ikke gjør det må du være på utkikk etter DVD’en. Dette er tre timer i nydelig selskap med Pratchetts morsomme verden.

Jeg ønsker deg en velsignet tredje søndag i advent!