Jeg var på forlagsmøtet til Kagge i høst og hørte Jørn Lier Horst snakke om boken Badboy som han har skrevet sammen med Trond Einar Frednes. Det var helt klart at dette var en bok jeg måtte lese, og det er ikke en beslutning jeg angrer på. Selv om jeg må si at jeg nå ser på programmer som Nattpatruljen litt anderledes.
Trond Einar Frednes er fra Sandefjord i Vestfold. Han flyttet etterhvert til Larvik og ble en involvert i saker som havnet på politimannen Lier Horsts bord. Det ble mye kriminalitet og mange fengselsopphold for Frednes. I løpet av det siste oppholdet tok han kontakt med Lier Horst for å få hjelp til å skrive boken om sitt liv. Lier Horst sier i Badboy at han får mange slike henvendelser, men det var noe med denne historien som grep ham. Frednes skrev helt oppriktig om barndom og ungdom og om de ulike lovbruddene han hadde begått. Til den grad at Lier Horst fortalte på forlagsmøtet at politiet kunne oppklare uløste saker. Etter det siste fengselsoppholdet har Frednes startet prosjektet Badboy for å prøve å forhindre at ungdommer går den samme veien han gikk.
Badboy forteller historien om en gutt som ikke fikk den kjærlighet og trygghet han trengte som liten. Han kom tidlig i kontakt med andre gutter som hadde det på samme måte, og det var ikke lenge før de begynte å stjele sigaretter, snop og øl. For noen av disse guttene gikk det veldig bra, men for andre, som Frednes, var dette første steget inn i et liv fylt av kriminalitet. Han ble etterhvert en kjent torpedo/pengeinnkrever som var rå og brutal med ofrene sine. Han var også involvert i narkotika og mord. Noen av lovbruddene kan jeg huske å ha lest om eller sett på nyhetene. Denne delen av Badboy er ærlig og oppriktig i sine grusomme detaljer, men det er ikke den delen av boken som gjør at jeg skriver om den.
For det som grep meg var gutten Trond Einar, men også gutten og jentene i flere av karakterene han beskriver. Det var det såre og vare i beskrivelsene. Ikke i ordene hans for så vidt, men i det som er skjult mellom linjene. Jeg så for eksempel en episode av et svensk program om politi og ambulanse i dag. Fire unge gutter hadde truet en kvinne med våpen og stjålet bilen hennes. Da politiet fant dem hadde den ene gutten revet ut en side fra en bok med barnesanger som lå i bilen. Politimannen som snakket lurte på hva han skulle med den. Jeg, som akkurat hadde lest Badboy, tenker at det var en sang noen han er glad i hadde sunget for ham når han var liten. At han holdt fast på arket fordi det representerte noe godt i livet hans. Slik er det Trond Einar Frednes får deg til å tenke.
For selv om boken handler om ham selv og det utrolige livet han har hatt, om ran og mord og narkotika. Om damer og rus og biler. Så er det så lett å føle sympati med ham, og med endel av ofrene hans. Det er lett å følge linjen fra mishandling til å mishandle andre. Fra det å ikke føle seg elsket til problemer med å være god mot den han er glad i. Ikke det at jeg mener alle kriminelle kan unnskyldes med at de hadde en vanskelig barndom. En må stå til ansvar for de valgene en tar uansett hvordan forhistorien ser ut. Men en forstår.
Det er først og fremst på det planet denne boken griper meg. Klart det er sensasjonspreget å lese om kriminaliteten i seg selv. Litt sånn Se og Hør-aktig. Kanskje jeg må forklare den. Jeg ser på politiprogram på TV, men det er jo fordi det er spennende å se hva politiet gjør og at de tar folk som gjør noe galt. Jeg leser i avisen om slåsskamper og promillekjøring, men i begge disse tilfeller er personene sladdet og navnene skjult. I denne boken får folk et navn og et ansikt og det «sladres» om dem i stor stil. Det er det som minner meg om Se og Hør. Kanskje det er å dra det litt langt. Men som sagt, det er ikke den delen av boken jeg husker. For meg er det blitt personene bak kriminaliteten, det som førte dem dit og desperasjonen i behovet etter penger og rus som sitter igjen hos meg. Og det sitter sterk. Jeg ble mye mer påvirket av boken enn jeg hadde trodd jeg ville bli. Det tror jeg kommer til å skje med deg og, for dette er en sterk bok om en sterk skjebne. Et sterkt vitnesbyrd om mannen bak den kjente kriminelle og en bok som også gir andre et ansikt. Anbefales!
Badboy har jeg fått av Kagge forlag.
Har sett denne boken flere steder men først nå har jeg satt meg inn i hva den handler om, og det virker som en veldig interessant bok vel verd å få med seg. Fin omtale, Astrid Terese, og takk for boktips!
Takk, Beathe 🙂 Ja, jeg synes denne er verd å lese. Om ikke annet så for å lære noe om en helt annen kultur enn den du lever i. Man kan si det om andres levemåte innenfor sitt eget land og.
Hm…. har sett denne boken og cover og tittel har gjort at jeg tenkte, denne kan jeg lett hoppe over. Vel, det du skriver om den får meg til å undres om jeg gjør lurt i det. Minner litt om boken om Lundekvam, der og var det litt «seoghør» preg, men uten at det tok av, og det var heller ikke det som satt igjen etterpå. Takk for tipset, og flott omtale Astrid Terese!
Takk, Tine 🙂 Jeg anbefaler denne sterkt. Det var et utrolig møte med en svært åpenhjertig mann og det er ikke Se og Hør preget du sitter igjen med. Det glemmes i det sterke vitnesbyrdet du får høre.
Spennende omtale av en bok jeg ikke har viet så mye oppmerksomhet.. men nå lot jeg meg friste til å ta en titt. Ha en fin dag:)
Takk, Anita 🙂 Så bra da. Jeg håper du også vil synes den er bra!
Nettopp ferdig med denne. Ikke særlig lystelig lesing, men «opplysende» – da vet jeg noe om slike miljøer, og det var vel den viktigste grunnen til å lese (lytte) denne. – Bra omtale du har gitt boken….. jeg må fordøye dette litt før jeg «orker» å skrive om den….
Ja, lystig lesning er det absolutt ikke.
Det er sant, nå vet man litt mer om denne typen miljøer. En har fått sett noe man ellers ikke ville fått sett.
En ting er at historien sikkert er bra fortalt, men vil dere virkelig kjøpe en bok der pengene går til en tidligere drapsmann som har ødelagt så mange liv? Det er viktig å huske ofrene også. For min familie så er dette en stor belastning da Zia (personen han drepte) var en del av vår familie og personen jeg så på som min onkel. Han var den personen jeg gledet meg masse til å møte og en av de jeg husker best fra min barndom. Da å få vite 12 år senere at personen som torturerte og drepte onkelen min nå drar rundt å tjener penger på denne groteske historien, er helt absurd. Ja, det er bra at Frendes er ute av kriminaliteten, men dette har fått enkelte i familien min inn i nok en runde depresjon. Husk på ofrene i historien også, og ikke glem alt det vonde og utilgivelige Frendes har påført så mange.
Du stiller høye krav til mennesker som ikke er en del av denne historien.
Ikke misforstå meg. Jeg er helt enig i at man skal huske på ofrene og at de fortjener en stemme. Det er lett å se bare det sensasjonspregede ved denne typen kriminalitet og ikke den smerten som er påført familien. Jeg er helt enig i at det er viktig at ofre i alle typer saker får lov til å fortelle sin historie. Jeg føler med deg i din situasjon, jeg er lei for at du har det sånn. Jeg er lei for at din familie har det vondt.
Men. Du kan ikke sette mennesker som leser en bok og skriver om den foran deg og dømme dem. Slik jeg forstår det er Frednes ute av den kriminelle livsstilen og han bruker penger på Badboy prosjektet for å hindre at andre ungdommer havner i samme situasjon som ham. Det kan være at han på den måten redder mange mennesker fra å bli nettopp ofre for en eller flere av disse ungdommene i framtiden. Det er verd å støtte synes jeg.
Jeg er helt enig i at man ikke her må glemme ofrene, men – jeg støtter likevel fullt ut synspunktet til Astrid Terese. Det å redde andre fra nettopp å bli ofre, eller å forhindre at ungdommer havner på samme skjeve sti, er et enda større hensyn å ta – synes jeg.