Det er klart jeg måtte lese Blod på snø når Jo Nesbø gir ut noe nytt. Jeg har virkelig vært glad i alle Harry Hole bøkene og selv om jeg kanskje ikke ble helt overbevist av Sønnen. Så er det en Nesbø bok. Jeg falt litt for coveret og. Det var så gammeldags at det nesten ble kult.

Det var en tynn bok jeg fikk i hånden denne gangen, noe som er litt uvant. Den var også veldig lett skrevet så det gikk bare en time før jeg var ferdig med den. Jeg sitter igjen med følelsen av at dette var litt lettvint, men likevel. Det var noe med denne boken.

Olav Johansen. En leiemorder. Han er stor og sterk, ordblind, på mange måter et følelsemenneske og likevel en morder. Han forteller i Blod på snø at han ikke kan telle så langt så han egner seg ikke til å bli narkokurer. Han synes for synd på de prostituerte så han passer ikke som hallik og han tar innover seg at mennesker kan få psykiske problem etter et ran så han egner seg ikke som raner. Men leiemorder, det går bra.

I denne boken får han beskjed om å ta livet av sjefens kone, men han regner fort ut at gjør han det vil sjefen ta livet av ham fordi han vet. Så istedenfor å troppe opp på konas dør så legger han seg i skjul slik at han kan se inn i leiligheten deres. Og så blir han forelsket. Og da går alt på styr.

Dette er som sagt en lettlest bok, en rask liten kriminalroman. Men det er en Nesbø. Det vil si at den er virkelig godt skrevet og slutten er ikke den du ventet deg. Han har godt grep om virkemidlene han trenger for å skrive en virkelig god bok.

Blod på snø har jeg fått fra Aschehoug, men forlaget har på ingen måte påvirket omtalen.