Jeg gikk gjennom excel arket hvor jeg legger inn bøkene jeg har lest, og de jeg har skrevet om, og så at det var noen kriminalromaner jeg ikke har fått sagt noe om. Den ene hadde fortjent sitt eget innlegg, men nå får den stå sammen med en annen jeg likte, den som ikke var så god, den som var forsåvidt var god men som ikke traff meg og den jeg ikke likte.
Den gode er Brennemerket av Eystein Hanssen. Han skriver fantastisk gode kriminalromaner om Ellie Rathke. Denne var forskjellig fra de andre ved at handlingen var lagt til Thailand (Hvor Ellis mor er fra). Vi fikk et rått og brutalt møte med sexindustrien i Thailand. Det var ikke spart på beskrivelser av overgrep, og drap, og noen av dem var brutale.
Ellie og moren er på et feriehotell da de ser en jente som hopper fra en bro og en annen jente som prøver å redde henne. Det sitter flere politibetjenter på uterestauranten men ingen av dem er interessert i å hjelpe. Ellis mor involverer seg med jenta som prøvde å hjelpe, Love. Og besøker henne på bordellet. Der møter Ellie en mann som gir henne samme følelsen som søsterens morder gjorde. Så hun undrer på om det er mulig det er samme mann. Men han ligner ikke på søsterens morder i det hele tatt. Etterhvert som hun involverer seg mer og mer kommer Jan Neergård fra norsk politi for å hjelpe henne. De to, sammen med en representant fra det Thailandske politiet begynner å etterforske rundt den mannen Ellie så og rundt Hok som eier bordellet.
Jeg leste denne boken på sengen og etter å ha lest de siste kapitlene fikk jeg problemer med å sove. Noe som absolutt ikke bruker å skje. Men det var noe i slutten som grep så fatt i meg at jeg nesten ikke klarte legge det fra meg. Det er ment som en meget god grunn til at du bør lese Brennemerket. Det er en gjennomført, godt skrevet og utrolig spennende kriminalroman.
Den andre romanen jeg likte kommer nok ikke som en overraskelse for dem som har lest bloggen min. For det er Farlige drømmer av Maria Lang. Jeg har et spesielt forhold til bøkene hennes og har, i tillegg til bøkene som blir utgitt på nytt hos Silke forlag, lest det jeg har klart å finne på biblioteker rundt omkring. Jeg vet ikke hvor mange det har blitt, men jeg koser meg like mye med hver nye bok jeg finner.
I Farlige drømmer befinner vi oss i et stort, avsidesliggende hus hvor en av Sveriges mest kjente forfattere bor, sammen med sin familie. Andreas Hallman er en meget eksentrisk mann og resten av familien er prisgitt hans nykker. Han får behov for en ny sekretær og den unge piken Malin blir sendt av hans forlegger. Ikke lenge etter hun er kommet dør Hallmans svakelige sønn. Det går svært inn på familien, men det er ikke før Hallman selv blir utsatt for mordforsøk at Malin ar kontakt med politiet. Det er klart at det er Christer Wijk som kommer og som selvfølgelig løser saken.
Bøkene til Maria Lang, pseudonym for Dagmar Lange, er enkle, morsomme, spennende og underholdende på en gang. De er skrevet i det en kan kalle en Agatha Christie stil, men også med 50- til 70-tallets (etter hvor langt ut i forfatterskapet du kommer) regler, sedvaner, vaner, oppførsel og så videre. Det er ingen grusomhet i beskrivelsen av mord eller overfall. Nåe jeg snakker om disse bøkene sier jeg som regel at mordofferet legger seg stille ned og dør. For sånn er det i de fleste av bøkene. Akkurat i denne, hvor det blir brukt gift, er kanskje døden beskrevet litt mer brutalt. Mest er de en stilstudie i hvor høflige og forsiktige folk var i sin omgang med andre, utenom de eksentriske karakterene som får utfolde seg litt friere. Jeg får ikke nok av Maria Langs bøker, de er akkurat hva en trenger til en liten koselig lesestund.
Den romanen som er god men som ikke var for meg er Judaskysset av Eirik Huseby Sæther. Den handler om narkotikamiljøet i Oslo og noen av beskrivelsene av hvordan det er å være junkie var for groteske for meg. Samtidig tenker jeg at det er viktig å lese om hvordan ting egentlig er.
Hovedpersonen, Mikael Wulf, jobber ved Kriminalvakta i Oslo. Det betyr at han blir tilkalt når det skjer voldtekter og likfunn. Samtidig har han en fetter som er junkie og han kjenner godt til dette miljøet i Oslo. Han blir med da politiet finner en som er død av overdose. Men han tror ikke at dette er en «ekte» overdose. Han ser at det er to stikksår rett ved siden av hverandre og finner også et fingeravtrykk på håndleddet til den døde. Det vil si at han har fått et judaskyss. En ekstra sprøyte som sammen med det han har tatt fra før er nok til å drepe ham. Den døde, og en til, bor sammen med fetteren til Mikael. Men fetteren er forsvunnet, så Mikael begynner å lete etter ham. Samtidig får vi vite hvor fetteren er og hva som skjer med ham og det er grotesk nok i seg selv.
Tilsammen ble det for mange scener der jeg vemmes, og det tok vekk interessen min for å lese videre. Men jeg fullførte, og tror at denne boken kan treffe mange. At den kan være et vitnesbyrd om hvordan mennesker vi ikke tenker på har det hver dag. Men man må være litt sterk for å ta disse scenene og.
Den som var forsåvidt var god men som ikke traff meg er Jegerdukken av Gert Nygårdshaug. Jeg har startet et Storytel abonnement og den første boken jeg hørte var Honningkrukken av samme forfatter. Nygårdshaug er en forfatter jeg lenge har vært nysgjerrig på og da bøkene om Fredric Drum var på Storytel, så satte jeg igang med dem. Det er forsåvidt ikke noe galt med Jegerdukken, men den føltes veldig treg. Det kan ha noe med at jeg hørte den istedenfor å lese den, men jeg er ikke helt sikker på det.
Fredric Drum blir invitert til å studere tegn som er funnet på noen gjenstander fra en myr. Sammen med gjenstandene er det funnet to myrlik. Det settes igang en stor arkeologisk undersøkelse og Fredric og en venn drar til Savalen for å kombinere denne utgravingen med fluefiske. Men før Fredric reiser hjemmefra har han allerede overlevde et mordforsøk og forsøkene blir ikke færre på hotellet. Det siste sender han til og med på sykehuset.
Frederic er ikke typen som gir opp, så han prøver alt han kan å undersøke hva det kan være som gjør at noen vil drepe han og hva det er som står på. Han kommer på ting underveis, men det er lite av det som blir delt med leseren. Vi får bare fortalt at han tenker. Det er litt der det utrolige trege med denne boken kommer frem. Spesielt irriterte det meg at det ble hintet til en fjerdeperson uten at det ble avslørt hvem han var før helt i slutten. Jeg kommer likevel til å fortsette på bøkene om Fredric Drum etterhvert. Men nå skal jeg høre Doctor Who: 11 doctors, 11 stories først og den er kjempelang!
Den kriminalromanen jeg ikke likte var Bare et barn av Hanne Kristin Rohde. Jeg hadde før jeg begynte på den fått hørt av en kollega at boken ikke ble anbefalt i en presentasjonen hun hadde hørt. Men jeg hadde fra før lest Mørke hjerter og tenkte det kunne være fint å fortsette historien om Wilma.
I denne romanen finner de to barnelik ved Akerselva og det viser seg at det er to barn som har forsvunnet fra et mottak. Wilma er svært opprørt over at ikke politiet har etterforsket forsvinningen og heller ikke andre barns forsvinning. På pressekonferansen blir det skutt to skudd og det ene dreper politiadvokaten og det andre en journalist. Men det er et annet politiavsnitt som skal etterforske skuddene. Wilma, Bjarne og Baardsen gjør så godt de kan med å finne ut hva som er skjedd med barna og får etterhvert mistanke om at disse to sakene henger sammen.
Alt det der er greit. Men det jeg irriterer meg over er for det første visepolitimester Tone som oppfører seg som en, ja, jeg vet ikke hva jeg skal si. Noen god sjef er hun hvertfall ikke. Samtidig handler boken mye om en journalist som heter Martin Kvam. Han må være gal på et eller annet vis, og er hvertfall Wilmas stalker. Jeg føler heller ikke at jeg kan si så mye fint om språket. Og handlingen føles ikke som den henger sammen hele tiden. Der er noen hopp hvor en må tenke seg om før en kan fortsette. Så dette var ikke krim for meg.
Brennemerket har jeg fått av Cappelen Damm, Farlige drømmer av Silke forlag, Judaskysset av Gyldendal og Bare et barn av Kagge