En ny søndag, og en ny smakebit hos Flukten fra virkeligheten. Det er vel det eneste som skjer hele søndagen, tenker jeg. Lese blogger, kommentere litt og sånn. Men jeg håper det også skal bli mulig å lese litt. Det har regnet den siste uken (omtrent), så jeg tror ikke det blir vær til å gå tur i.
Boken jeg har valgt ut i dag er jeg egentlig ferdig med. Men jeg leser fremdeles boken jeg ga smakebit av sist uke, så den får duge. I haugen av bøker jeg burde skrive noe om fant jeg Joyland av Stephen King. Den er ikke en thriller, og kunne nesten kalles en kriminalroman. Men du finner også en synsk gutt og et spøkelse i fortellingen. Fin er den i hvertfall og kan anbefales.
Lysene slukket ikke. Jeg så ikke noen spøkelsesaktig skjorte eller hansker med blod ved siden av sporet. Og da jeg kom til det jeg var sikker på var riktig sted, rett før inngangen til torturkammeret, var det ingen spøkelsesjente som holdt ut hendene mot meg.
Men det var noe der. Jeg visste det da, og jeg vet det nå. Luften var kaldere. Ikke kald nok til at jeg kunne se pusten min, men jo – definitivt kaldere. Jeg hadde gåsehud på armene, på beina og i skrittet, og håret i nakken sto rett ut.
Fra forlaget:
Collegestudenten Devin Jones tar seg sommerjobb i fornøyelsesparken Joyland, i håp om å glemme jenta som akkurat har dumpet ham. Men kjærlighetssorgen blir etter hvert overskygget av langt verre ting: arven etter et ondskapsfullt drap, skjebnen til et dødssykt barn, og mørke hemmeligheter om livet – og det som kommer etter. Livet til Devin Jones blir aldri det samme etter sommeren i Joyland.
Joyland er en totalt oppslukende og fascinerende fortelling om kjærlighet og tap. Det er en historie om å bli voksen og å bli gammel – og om dem som aldri får oppleve det, fordi de møter døden altfor tidlig. I Joyland kommer Stephen Kings fantastiske evner som historieforteller virkelig til sin rett.
Joyland er både en krim, en grøsser og en bittersøt oppvekst- og dannelsesroman, som vil røre selv den mest hardkokte leser dypt.