Det er en ny søndag og en ny smakebit hos Flukten fra virkeligheten.

Denne helgen har jeg hatt Harry Potter film-maraton og jeg er akkurat ferdig med den siste Dødstalismanene filmen. Det er utrolig gøy å se alle filmene i rekkefølge, det er en stund siden jeg gjorde det sist. Jeg kunne også godt tenke meg å lese bøkene om igjen, men det får vente til senere. Det tar litt lengre tid enn en helg. Jeg har flere bøker jeg holder på med for tiden, men en av dem skiller seg ut. Det er Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet av Eivind Hofstad Evjemo. Til vanlig leser jeg ganske fort, men denne boken snegler seg avgårde. Den er så full av vakre og briljante beskrivelser av helt hverdagslige hendelser at jeg ikke klarer lese så mye om gangen. Til gjengjeld koser jeg meg veldig med den.

På side 37 har et kyllingbein satt seg fast i halsen til en liten jente og det er som når tiden nesten står stille, som i en film, og en kan ta inn hver detalj av scenen:

Barnet velter fremover, og fatet med kylling, peppersaus og karriris faller ned i tre trinn: først i fanget til Roy, så ned på leggen, før det knuses mot gulvet. Sausen er heldigvis ikke kokvarm. Rakk ikke engang å forsyne seg med den helvetes salaten med havsalt og feta før noe måtte gå skeis. Fargen i ansiktet hennes har gått fra friskt, rødt, liksom blankt, til hvitt, tangerende til blått. Roy slår og slår, hardt, mykt, hardt. Hun har sprengte, oppsperrede øyne og griper etter ting, som om hun i raseri forsøker å ødelegge alt omkring seg før sin forsvinning; blomstervasen går i gulvet sammen med de nyskåldede mandlene som Rita skal bruke til kransekakestenger, og mandarinene triller utover gulvet. Og Roy registrerer at bevegelsene hennes gradvis tappes for kraft, blir mer rykkvise, spastiske, at adrenalinet pumpes rundt i kroppen hennes. Men det kan også være innbilning.

Og nå regner det for første gang etter første frostnatt. Har ikke fenomenet også et navn? Brødristeren har lagt svarte kokssmuler utover benken, og duken har fått et grenseløst irriterende eseløre som Roy kaster seg fram for å jevne ut. Han reiser seg. Stolen vipper tilbake og blir stående lent mot kjøkkenbenken, han løfter datteren opp, knytter hendene sine til en slags hjerteform og klemmer til mot det punktet han antar er solar plexus, sånn noenlunde midt på brystet hennes. Først én gang, så én gang til. Hun kjemper i armene hans. Og det er først da det løsner, det er først da Roy greier å skape det trykket som er sterkt nok til at beinet spretter ut av munnen hennes, og han kan endelig roe seg med forvissningen om at livet har vendt tilbake i form av et frigjørende, livsbejaende åndedrag.

Fra forlaget;

I det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet beskrives nesten et helt samfunn. Til og med gulvet i en gymsal får sitt eget, lille kapittel. I hovedsak følger vi en familie, med faren Roy og sønnen Aksel som hovedkarakterene, og Kjersti som jobber som primærkontakt for den handikappede skoleeleven Siri. Vi følger deres dagligliv og hvordan det utspiller sin lavmælte dramatikk i en kommune avfødt av det nyrike Norge.

Familiefaren Roy sliter med selvbildet; han er eldre enn sin kone, og vi får se ham i ulike situasjoner hvor han forsøker å finne en bekreftelse på at han fremdeles eksisterer, er verdig og viktig. Dette også overfor sine to barn som han heller ikke når, verken følelsesmessig eller sosialt.

Kjerstis liv med den krevende spesialklassen utgjør også en stor del av handlingen, ved siden av hennes forsøk på å innlede en slags romanse med taxisjåføren Morgan.

Det handler om drømmene man har på et sted hvor alt virker langt unna. Det handler om alle menneskenes forhåpninger om at livet skal romme noe mer. Men som nevnt handler dette også om et samfunn, åpne nye rom i det, se bak fasader, gå dit man vanligvis ikke går for å finne nye mønstre og strukturer.

Nesten alle kommer til syne og får beskrevet biter av sitt liv, bussjåføren, kjørelæreren, sykepleiere, rektoren, elevene, kultursjefen, og til og med kronprinsen idet han besøker byens ungdomsskole for å holde et klimaforedrag. Det er et ambulerende blikk som snitter inn i et stykke norsk virkelighet. Fortellerblikket sveiper over tettstedet som en lyskaster i et dårlig opplyst landskap. I det hele tatt gjøres det skarpe sosiale og samfunnsmessige riss. Eivind Hofstad Evjemo våger noe som ikke mange i hans generasjon gjør, å skrive om et samfunn og utforske det sosiale hierarkiet. Og han gjør det i et ladd og sanselig språk.