I dag fikk jeg en melding fra Mari hos Flukten fra virkeligheten om jeg kunne ta over smakebitene. Så da finner du dem hos meg i dag, og jeg får lov til å være vertinne enda en gang. Jeg har sittet å sett på første sesong av Under the Dome og nå er jeg fryktelig spent på neste sesong. Det er nesten så jeg ikke kan vente! Jeg har også endelig fått sett Divergent, så det har vært en riktig TV-week-end.

Men en bok har jeg fullført, og det er Haruki Murakamis Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår. Jeg er veldig glad i Murakami, så denne siste av bøkene hans dro jeg med meg alle steder til jeg fikk lest den ferdig. Ofte er bøkene hans så komplekse at det er vanskelig å vite om man har fått med seg alt. Men i denne boken er det et avsnitt som sier alt (uten spoiler):

Endelig klarte han å godta det hele. Omsider forsto Tsukuru Tazaki, i dypet av sin sjel. Menneskers hjerter knyttes ikke sammen bare gjennom harmoni. Det er snarere gjennom sårene de knyttes dypere sammen. De forenes gjennom smerte, gjennom svakhet. Det finnes ingen stillhet som ikke også romer ekkoet fra angstfylte smerteskrik, ingen tilgivelse uten blod som renner på marken, ingen favntak uten sønderknuste tap. Sann harmoni bygger på dette.

Fra forlaget;

Når Tsukuru Tazaki drar hjem på ferie etter et halvt år med universitetsstudier i Tokyo, oppdager han at de før så uatskillelige barndomsvennene hans brått har snudd ryggen til ham. Under oppveksten var de fem vennene sikre på at vennskapet ville vare evig. Men noe har forandret seg, og ingen vil si hva det er. Flere år senere er Tsukuru en vellykket ingeniør og har innledet et forhold til den litt eldre Sara. Når hun får høre om barndomsvennenes svik og den skyggen det har kastet over Tsukurus liv, oppmuntrer hun ham til å reise hjem og nøste opp i det som skjedde. Tilbake i hjembyen oppsøker han de gamle vennene. Etter hvert må Tsukuru ta inn over seg alt det gruppen har undertrykt for å kunne vedlikeholde idealet om det perfekte vennskapet. Kan skjulte følelser forbli skjult for alltid? Og kan det å konfrontere fortiden gjøre det mulig å åpne seg mot framtiden?