En fremmed i verden er skrevet av den norske forfatteren Simon Stranger. Jeg har lest alt han har skrevet til nå, og det er trygt å si at han har tatt plass blant mine favorittforfattere. Stranger har en særegen måte å skrive på. Ungdomsromanene hans er veldig politiske og de to tidligere voksenromanene har vært kjennetegnet av at de er satt sammen av mange fortellinger. I En fremmed i verden møtes disse to. Romanen er politisk og den er et lappeteppe.

Det er vanskelig å fortelle deg hva romanen handler om fordi den inneholder så mange fortellinger. En del handler om Stranger selv og er enkelte ganger sterkt personlig, den forteller om faren hans, om en seiltur over Atlanteren og et besøk i Sør-Afrika. Samtidig følger vi Jan van Riebeeck som kom til Sør-Afrika i 1651 for å etablere en handelsstasjon og to ungdommer, Adele og Noah, som er fra Cape Town og har en spesiell tilknytning til slumbyen Khayelitsha. Den handler om apartheid, om slaver og om Nelson Mandela. Og om Adele som er aktiv i kampen til ANC.

Stranger sier selv;

I dette nye romanprosjektet ville jeg følge en ide jeg hadde fått mange år tidligere: å skrive en roman som gikk fra person til person, bare gjennom nærhet i tid eller rom. En bok med en lang rekke avsporinger, som stadig vendte tilbake til hovedhistorien, om en adoptert gutt i Cape Town.

Romanen handler på mange måter både om Sør-Afrika og Stranger. Han forteller at han besøkte de ulike stedene han skriver om og det føler jeg i teksten hans. Han sitter ikke på den andre siden av jorden og skriver om noen han aldri har sett. Han har også intervjuet Tomm Kristensen om hans arbeid som utenrikskorrespondent i Sør-Afrika.

Far til Stranger blir syk og det er touch and go i en periode. Stranger reiser hjem fra Karibien, der han er på seiltur, for å sitte ved sykesengen. Det blir noen tøffe måneder for hele familien. Samtidig forteller Stranger at faren er adoptert og han skriver om de biologiske besteforeldrene. I glimt får vi også møte en yngre Stranger som tar på seg all verdens elendighet. Og som tror at han må føle det de som har vondt føler (barn som sulter, ofre for krig osv) for å ta ansvar.

Stranger sier noe om den puslespill- eller lappeteppeeffekten du finner i romanen;

At hvert menneske eier en bit av verden som bare de kjenner til, og at den som vil lære noe, må sette sammen det enorme puslespillet virkeligheten utgjør.

Og han siterer forfatteren Torgny Lindgren;

Vi kan aldri huske noe slik det var. Livet er en strøm, men minnene finnes bare som brokker. Som splintrede biter. og det vi gjør når vi erindrer, er å sette sammen bitene ved å fylle ut mellomrommene. Dikte inn alt som er borte.

Apartheid blir tydelig i delen om Cape Town og Sør-Afrika. Jan van Riebeeck etablere den første europeiske kolonien i Sør-Afrika. Han møtte flere innfødte, og selv om han hadde fått beskjed om at de ikke skulle bruke slaver, forandrer han, og resten av kolonien seg, etter utallige sammenstøt med de innfødte. Stammene som var der før europeerne kom mente at de tok beitemark fra dem og europeerne mente at de hadde all rett i verden til å gjøre som de ville. Senere møter vi Nelson Mandela og ANC. Passiv motstand inspirert av Gandhi gikk etterhvert over til å bli voldelige demonstrasjoner og bomber. Vi kjenner historien og vet at Sør-Afrika ga slipp på sin apartheidtid, men Stranger forteller om hvordan det er å være der nå. Om at du blir servert og betjent av svarte mennesker og at det er vanskelig å ikke gli inn i en koloniherre rolle.

Dette er en sterk, levende, personlig og spennende roman. Du svever fra den ene fortellingen til den andre, blir utålmodig når du må vente på at den fortellingen du følgte skal fortsette men blir så raskt oppslukt av neste fortelling. Det er en skattekiste av lærdom, tanker og lys på hva du selv mener. Hvor engasjert er du? Bryr du deg? Ikke nødvendigvis om Cape Town, som er det Stranger skriver om. Men om hvordan verden fungerer, hvor rettferdig er det egentlig at vi sitter her med alt vi trenger innen rekkevidde? Stranger spør ikke egentlig disse spørsmålene, men det skinner gjennom teksten hans og man må ta et standpunkt.

Jeg har før skrevet om andre av bøkene hans; mnem, Den veven av hendelser vi kaller verden og ungdomsbøkene; Barsakh, Verdensredderne og De som ikke finnes i et samleinnlegg.