En ny fin junisøndag og en ny smakebit. Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

I dag skal vi på Jærmuseet sammen med barn og barnebarn. De er et viten-museum som har mange både rare og flotte ting for barna. I tillegg er det griller på utsiden, så vi skal spise middag i solen. Rundt Jærmuseet ligger det bunkerser fra 2. verdenskrig og i blant dem geocacher som jeg også regner med vi skal få med oss. Jærmuseet er vårt lokale museum og vi tar ofte turen dit på ulike arrangement og utstillinger. Men det er ekstra kjekt når vi kan ha med et barnebarn.

Det blir nok ikke tid til lesing før barnebarnet har dratt hjem, men da håper jeg at jeg skal få med meg noen sider i Den veven av hendelser vi kaller verden av Simon Stranger. Det er den andre voksenromanen jeg leser av Stranger, den første, mnem, havnet blant mine favorittbøker, så jeg har store håp til denne. Boken følger et hydrogenatoms reise gjennom verden og jeg klarer ikke nøye meg med en smakebit i dag heller.

Den første er er et glimt av noe som skjer i Kina på 1600-tallet hvor «han» er en gutt på fjorten år.

«Du trenger en jobb, ikke sant?»
«Jo?»
«Hvis du ønsker, kan jeg faktisk tilby deg en jobb i Keiserens by.»
«Spøker du?»
«Overhodet ikke. Du vet hva det innebærer å være evnukk, gjør du ikke?»
Han nikker.
«Det er et relativt enkelt inngrep. Jeg gjorde det selv da jeg var på din alder.»
«De ser på hverandre.»
«Er du interessert?»
Han nikker igjen.
«Har du et sted å sove til imorgen?»
«Ja.»
«Godt», svarer den eldre evnukken.

Og den andre en del av faktateksten rundt atomer som du finner delt opp utover i boken.

(…) men så, hvis atomene nesten utelukkende består av tomrom, hva er det da som gjør at vi opplever ting som harde? Eller enda mer dramatisk, hva er det som gjør at vi ikke bare faller gjennom bakken, oppløses, forsvinner?
Svaret er hastighet. Elektronene i atomet svirrer rundt atomkjernen flere milliarder ganger i sekundet, en hastighet så stor at atomene oppleves som solide, omtrent som en vifte.Tenk på det: Du kan løfte øynene dine opp fra papiret og se rundt deg, og så kan du tenke at alt rundt deg, et bord, et tre eller din egen arm, at alt sammen er i enorme hastigheter, at alt dette som tilsynelatende ligger i ro, i virkeligheten er satt sammen av milliarder av små vifter (…)

Fra forlaget;

Gjennom mer enn 1000 år følger romanen det samme hydrogenatomet, fra Grønland i 736 til Cook-øyene i Stillehavet i 1998; i dyr, mennesker og planter. Og slik finner vi det igjen i fortellingen om en evnukk med kjærlighetssorg i 1600-tallets Kina, om en stum, italiensk jente på 1800-tallet, og om en mann i Caracas, Venezuela i 1923, som plutselig har kommet på sporet av sin mors morder. Dette er forfatterens første roman.