Jeg fikk med meg mannen min og dro på Kagge forlags kimturne på Sølvberget i Stavanger i går. På forhånd hadde jeg fått bøkene, så jeg tok dem selvfølgelig med meg for å bli signert. Forfatterne som var med på turneen var islandske Yrsa Sigurdardottir og Jon Ottar Olafsson og norske Hanne Kristin Rohde. Olafsson og Rohde er i tillegg debutanter.

Sølvberget hadde ordnet en koselig sal med litt servering og mannen min og jeg satte oss ned ved et bord for å nyte kvelden. Forlagsjef Mari Gaathaug og salgs- og markedssjef Julie Prestøe tok godt i mot oss og allerede før forfatterne gikk på scenen var to av bøkene mine signert.

Bokbader for kvelden var Kapittelsjef Espen Røsbak og han inviterte først Yrsa Sigurdardottir til å komme opp på scenen. Hun presenterte seg og fortalte at hun i tillegg til å skrive en rekke krimbøker også har skrevet barnebøker. Den ene av dem har hun også vunnet en pris for. Boken hun utgir nå heter De uønskede. Den er en advokatkrim som tar for seg barn som vokser opp på barnehjem. Både de foreldreløse og også småkriminelle ble plassert på steder hvor de ble mishandlet. Denne delen av historien er hentet fra hvordan noen av disse hjemmene faktisk fungerte i virkeligheten. Parallelt skriver hun en historie om en jente som jobber på et av disse hjemmene på 70-tallet. Advokaten, Odin, mister også kona si i en ulykke, men etterhvert som historien skrider frem blir det usikkert om dette faktisk var en ulykke.

Da Jon Ottar Olafsson også kommer på scenen tar Espen Røsbak opp at det skjer svært få mord på Island og han lurer på hvor de finner inspirasjon til de mange mordene. Olafsson kan da fortelle at de islandske krimforfatterne har drept nok mennesker til å rekke langt inn på 3000-tallet skal en følge den islandske mordraten. Han sier videre et de aller fleste mord, på Island, har en kjent gjerningsperson, ofte fordi morderen selv ringer politiet. Og det er svært sjelden du finner et «who’s done it» mord på Island. I bøkene hans er det likevel den type mord som blir beskrevet. Olafsson er både utdannet innen kriminologi og økonomi og skriver en bok hvor begge elementene er til stede.

Olafssons debut er en politikrim som heter Overvåket. Hovedkarakteren er en sober politimann, med noen skjeletter i skapet. Han kommer over en sak hvor de finner en død kvinne i et fiskerskur. De overordnende ser en død junkie i et skur, men David er sikker på at hun er blitt flyttet og med det også myrdet. Selv beskriver Olafsson boken som et klassisk mordmysterium som toucher innom overvåkning og finansiell kriminalitet. Han sier at fra sin erfaring fra politiet er islandsk kriminalitet ofte knyttet til andre land, og slik er det også i boken. Samtidig drar han inn Islands bankkollaps og spørsmålet om hvordan direktørene i bankene klarte seg så godt da alt kollapset. Olafsson selv var politi frem til for to år siden og er nå knyttet til et forsikringsselskap som privat etterforsker.

Den tredje som blir invitert opp på scenen er Hanne Kristin Rohde. Hun forteller også at hun har skrevet en barnebok, den heter Kråka som hadde høydeskrekk. Hun har tatt permisjon i ett år fra volds- og sedelighetsavsnittet ved Oslo politikammer for å skrive. Krimromanen hun har skrevet heter; Mørke hjerter. Hovedkarakteren, Wilma, har hun plassert i samme avdeling som seg selv og sier selv at Wilma har tatt over jobben hennes for ett år. Wilma er en vanlig jente uten store problemer selv om hun roter seg borti en utroskapshistorie. Det var viktig for Rohde at karakteren skulle være et vanlig menneske. Tanken er å skrive flere bøker med denne karakteren og hun forteller at hun har skjelettet til en bok til liggende hjemme. Rohde beskriver plottet i boken som et litterært kinderegg hvor en del dreier seg om menneskehandel, en del om det å måtte jobbe som leder fordi at sjefen ikke «funker helt» og en del er politiske stikkpiller. I Mørke hjerter skjer der tre drap og en hel rekke overgrep og Rohde mener at boken ikke er overdrevet, men heller dempet, i forhold til hvordan virkeligheten er. Samtidig er den en spenningsroman om offentlig forvaltning; «blir det igjen av budsjettet på min avdeling så jeg får analysert disse prøvene?». Rohde ønsker også at krimromanen skal være litt feelgood innimellom og beskrive enkle hverdagscener. Hun sier at hendelsen hun skriver om, med en sliten innbygger i kassakøen, har hun opplevd selv.

Alle de tre krimromanene er politisk bevisste og de tre forfatterne mener at å skrive innenfor krimsjangeren er en god måte å være en deltaker i samfunnskritikk. Olafsson og Sigurdardottir mener at mange islandske forfattere har unnlatt å skrive om bankkollapsen på Island, men at krimforfattere også tar tak i denne delen av Islands historie. Samtidig mener de at det er litt i tiden å sette viktige tema på kartet innen litteratur.

Seansen blir avsluttet med mulighet for spørsmål fra salen og det blir spurt om de er inspirert av andre krimforfattere. Olafsson svarer at han er inspirert av eldre krimforfattere som Michael Connally og Raymond Chandler, og at hans ønske er å blande skandinavisk tradisjon med ny krim. Sigurdardottir forteller med et smil at hun ble mest inspirert av dårlige forfattere fordi hun da tenkte at dette ikke kunne være så vanskelig.

Det var en meget hyggelig stund på Sølvberget.