Mord på kirkegården er den fjerde boken av Maria Lang Silke forlag gir ut på nytt. Jeg er så heldig å ha mottatt den som anmeldereksemplar. Etter å ha lest En morder lyver ikke alene, Ikke flere mord og Roser, Kyss og døden (som er de tre Silke forlag har gitt ut) og Tre små koner og Mord i August (som ble gitt ut på Dreyer i henholdsvis -59 og -63) er jeg blitt forelsket i Maria Lang! Dette er krim akkurat slik jeg elsker den.
Puck og Einar Bure skal feire jul i prestegården til Pucks onkel ute på landet. Julefreden senker seg, men idyllen tar brått slutt. De er knapt ankommet før kjøpmannen blir funnet brutalt myrdet i butikken sin. Det er på tide å tilkalle kriminalkommisær Christer Wijk. Ville rykter sprer seg blant innbyggerne i den lille småbyen, for alle innser at morderen må være en av dem. Christer Wijk og Puck begynner å etterforske drapet, Wijk med sin sedvanlige kløkt og Puck med sjarmerende nysgjerrighet. De oppdager at flere av småbyens innbyggere ikke er det de gir seg ut for å være. Samtidig gjør morderen seg klar til sin neste ugjerning.
Dette var ment å være et kort innlegg om denne boken, men så fant jeg at det jeg sa om de to første bøkene er det beste jeg kan si om disse bøkene. Så derfor blir det en liten gjentakelse:
Selv handlings referatet lar det skinne igjennom at dette er krim fra “gamle dager” uten grusomme detaljer eller voldelige mordere. Her er man sivilisert til det øyeblikk man blir tatt. Kriminalkommissar Wijk løser mysteriene sammen med Puck; han med sin intelligens og hun med sin store evne til å få andre til å prate og til å huske detaljene i det hun har hørt. Sammen er de et par som kunne vært tatt rett ut av Agatha Christies bøker.
Spesielt liker jeg tonen i bøkene. De er skrevet på -50/-60 tallet og karakterene er høflige, omsorgsfulle, egoistiske, grådige, lykkelige og ulykkelige, med stil. De behandler hverandre på en måte som nesten er borte fra vår vanlige omgangsform og de snakker et språk uten vulgære detaljer. De myrder til og med forsiktig og med omtanke, kunne jeg nesten si. Jeg er selvfølgelig glad i bøker “av i dag”. Mye av det nye som gis ut er praktfullt, men Maria Lang og forfattere som Dickens, Christie og mange, mange fler har et språk og en tone i bøkene sine som er borte i dag. Heldigvis vil du vel si, og jeg og, for den slags skyld. Det er klart dagens forfattere ikke skal skrive som dem som levde for femti og hundre år siden. Da er det godt at vi har bøkene deres her, og kan krype ned i en god stol med en bok som gir bare glede.