Det er på tide å oppsummere hvilke krimbøker jeg leste i januar. Tjenestepiken som forsvant har fått sitt eget innlegg, men resten av krimbøkene finner du her. Jeg klarer ikke holde følge med dem (skrive om hver enkel etterhvert som jeg leser dem), og velger å gi dem til deg i et samleinnlegg.
En stor bjørn blir skutt i nærheten av Kiruna, og i bjørnens mage finner man knokler fra et menneske. Noen måneder senere blir en kvinne myrdet med en høygaffel, mens hennes barnebarn Marcus overlever ved å gjemme seg i et lekehus. Da Rebecka begynner å se på den myrdede kvinnens bakgrunn, viser det seg at usedvanlig mange av hennes nærmeste slektninger er døde. Den eneste overlevende er lille Marcus.Samtidig rulles historien om Kirunas mektigste mann opp. Hjalmar Lundbohm var direktør for gruveselskapet i den lille gruvebyen, og var en rik og mektig mann. I 1914 innledet han et forhold til en ung lærerinne. Forholdet ble uglesett og skulle få katastrofale følger gjennom flere generasjoner.
Endelig kom det en ny krim fra Åsa Larsson, hun skriver så bra! Denne boken er også en Rebekka Martinsson krim. Og hun er en sprek, oppegående statsadvokat som også har hjertet på rette sted. I denne boken blir hun tilsidesatt i en mordsak og velger da å ta ut de seks ukene med ferie hun har tilgode. Sjefen hennes ser at han har gjort en feil ved å gi saken til statsadvokaten von Prost (eller Pesten som politifolkene kaller ham), men oppdager det litt sent. Isteden for tar Rebekka tak i at det har dødd så mange i den dreptes familie og løser saken på siden av politiet og statsadvokat Prosts etterforskning. (Det skal sies at politiet foretrekker å hjelpe Rebekka). I denne boken er det en liten gutt som plutselig er alene, hunder som viser mot og forståelse og en statsadvokat og en rettsmedisiner som drikker seg stupfulle på hjemmebrent og finner flere bevis. (Den delen er morsom – delene om gutten Marcus er såre og triste).
Dette er en virkelig fin krim. Åsa Larsson fortsetter med å skrive god krim som hun har gjort i fire bøker før denne. Det eneste er at jeg anbefaler deg å lese dem i rekkefølge. På grunn av Rebekkas liv. Denne boken har jeg fått fra Gyldendal.
Maria Lang er et pseudonym for Dagmar Maria Lange (1914 – 1991), en svensk forfatter og lektor. Dagmar Maria Lange tok den filosofiske doktorgraden ved Stockholms universitet. Fra 1948 arbeidet hun som lektor og i en periode rektor ved Nya elementärskolan för flickor (Ahlströmska skolan) i Stockholm. I 1949 debuterte hun med romanen Mördaren ljuger inte ensam som krimforfatter under navnet Maria Lang. Hun var også en av grunnleggerna av Svenska Deckarakademin.
Jeg falt helt for Maria Lang etter at Silke forlag begynte å gi ut bøkene hennes på nytt. Så mye at jeg lette rundt på bibliotekene i nærheten etter flere titler. Der fant jeg blant annet denne. I denne foregår hele handlingen i operaen og i restauranten som er tilknyttet Stockholms opera. En mann dør, var det mord? Men da flere dør blir det virkelig skummelt. Christer Wijk er på pletten for å løse mysteriet. dette er krim som minner om Agatha Christie og jeg elsker den. Heldigvis har jeg enda en bok av Maria Lang hjemme som jeg ikke har lest.
Landegode utenfor Bodø: Et uhyggelig skrik tiltrekker seg oppmerksomheten til to unggutter som leker på svabergene. I vannkanten finner de en mann – lenket fast med hendene i det iskalde vannet. Ved kysten av Bergland, om lag 30 mil nord for Bodø, flyter en porselensdukke i land. Det gamle ekteparet som finner den, synes den varsler ufred, men for den nyinnflyttede lensmannsbetjenten Niklas Hultin, fortoner dukkefunnet seg som barnemat etter jobben i hovedstaden.
I denne boken skjer det mistenkelige ting i området rundt Bodø. Jeg har bodd der og faller selvfølgelig for det lokalhistoriske, men dette er også en god krim. Jeg leste Frode Granhus sin Stormen (bok 2) først og falt for den, derfor ville jeg også lese Malstrømmen. Begge bøkene gir deg en god krimopplevelse. Og begge er av den typen som ikke avslører morderen for tidlig, det synes jeg er fint.
Erlendur har reist tilbake til barndomshjemmet i Bakkasel, bygda han forlot som 12-åring. Erlendur drømmer om en vandringsmann som forutså at noe skulle skje med broren hans, Bergur. Samtidig begynner Erlendur å se på ei forsvinningssak fra 1940-tallet, hvor Matthildur forsvant etter å ha blitt overrasket av uvær. Han finner etter hvert ut at Matthildur hadde noen hemmeligheter.
Dette er den niende boken om Erlendur, og en anderledes bok enn de andre åtte. I denne boken har Erlendur dratt tilbake til området rundt der han voks opp og der han mistet broren sin i en snøstorm. Samtidig som han prøver å finne ut av sine egne følelser blir han involvert i en 60 år gammel forsvinning. Han klarer ikke slippe den og selv om de etterlatte ikke er så veldig glad i å snakke med Erlendur får han etterhvert et bilde av hva som skjedde. Dette er en stille krim, hvor det ikke finnes noen morder å ta men som handler om mennesker som blir borte. Både denne kvinnen og Erlendurs bror står i fokus i denn litt triste krimromanen. Men det er likevel en meget bra krim.
Brennaktuelt om Europa i krise. Oslo, sent i november: EU er tildelt Nobels fredspris. I forkant av prisutdelingen avholdes det internasjonale toppmøter i Oslo, og «den tapte generasjon» ? arbeidsløs ungdom fra hele Europa ? strømmer til byen for å demonstrere mot EUs økonomiske politikk. Samtidig som demonstrantene blir mer og mer voldelige og umulige å kontrollere, får politiet vite at en snikskytter er på vei til Oslo; han har politiske drap på samvittigheten. Spaningsleder Theo Hannover ved Oslo-politiet og PST-etterforsker Hege Tønnesen arbeider desperat mot klokken for å hindre det verst tenkelige: et attentat under fredsprisutdelingen.
Jeg må tilstå at jeg ikke falt for denne boken. Selv med sin absolutte aktualitet, samfunnseingasjemang og med beskrivelse av livet til noen av demonstrantene klarte Wekre å få meg engasjert. Jeg tror likevel at denne kommer inn under kategorien god krim. Mest fordi den er brennaktuell, men også fordi den skriver om de menneskelige sidene bak demonstrasjoner og ødeleggelse.
Når kriminalførstebetjent Chen går med på å gjøre en oversetterjobb for en forretningsmann med tilknytninger til triaden, får han tildelt en bærbar pc, en sekretær og medisinsk hjelp for mora si. Tilsynelatende skal han ikke komme med noen motytelser for dette. Når en middelaldrende lærer blir funnet død, finner imidlertid Chen svarene i fortida. Den drepte er en tidligere rødegardist, og Chen må tilbake til tida rundt kulturrevolusjonen for å få hjelp til å løse saka.
Bøkene om kriminalkommiser Chen og kriminalbetjent Yu er vakre krimbøker. Xiaolong Qiu bor i USA og derfor kan han skrive bøker som forteller mye om Kina og om hvordan livet er der. I Kina ville bøkene hans bli forbudt. Jeg liker krimdelen i disse bøkene, men enda mer liker jeg alt det en få vite om Kina. Det er et så lukket land, og det er så lite vi vet om hvordan dagliglivet, politiets arbeid og partitilhørighet påvirker alle beslutninger og handlinger. Jeg har tidligere lest En rød heltinnes død, og den er et lite hakk bedre enn denne. Men denne er også en bok du virkelig skulle lese. Spesielt om du ønsker å vite mer om dette lukkede landet.
