Kafka på stranden er årets første bok i Lines lesesirkel. Klikk deg inn på bloggen hennes for spor til flere omtaler.
Kafka på stranden er skrevet av den japanske forfatteren Haruki Murakami i 2005. Boken blir regnet som et episk verk med forankring både i realisme og drøm.
På 15-årsdagen rømmer Kafka Tamura hjemmefra. Han slår seg ned i et lite bibliotek på øya Takamatsu, der han blir kjent med den androgyne Oshima og den gåtefulle, eldre kvinnen Saeka. Vi møter også Nakata, en underlig, gammel mann som har kunnet snakke med katter etter en mystisk ulykke han var utsatt for som liten. Etter hvert veves Kafkas og Nakatas liv sammen. En episk roman med forankring i realisme og drøm.
Jeg elsket denne boken. Både fortellingen om Kafka Tamura, Oshima og Saeki og fortellingen om Nakata og Hoshino. Bare det at Kafka bodde på biblioteket var fint for en som jobber der, men også forholdet hans til menneskene rundt seg var spesielt og fint. Nakata måtte en bare bli glad i. Med sin hjelpeløshet og store overlevelsesevne var han er nydelig karakter og høyt savnet mot slutten av boken.
Jeg vet ikke om jeg forstod alt, eller noe i det hele tatt. Men bildene og ordene i denne boken var som myk fløyel og gjorde godt for sjelen. Det var et sitat jeg noterte meg som vel forteller deler av hva som ligger bak historien. Eller kanskje det forteller om hva som traff meg i denne meget komplekse historien.
Vi mister hele tiden ting som er viktige for oss, alle sammen… Viktige sjanser og viktige muligheter, følelser som aldri kommer tilbake. Det er en del av meningen med det å leve. Men inne i hodet, i alle fall tror jeg det er der, fins det et lite rom der slike ting blir oppbevart som minner. Et rom som minner om et bibliotek. Skal vi kunne forstå vår egen sjelelige tilstand, må vi hele tiden fortsette å lage nye kartotekkort, vi må rydde og lufte og skifte vann på blomstene der inne. Sagt på en annen måte, så bor vi alle på hvert vårt bibliotek, i all evighet.
Jeg tror jeg kunne lest denne boken flere ganger. Jeg tror at jeg da ville ha lagt merke til ting jeg ikke la merke til nå. Det var så mye å forholde seg til. Det er også hundre flere ting jeg kunne tatt med i dette innlegget. Men for meg ble dette en bok jeg bevarer inni meg, og som jeg ikke helt klarer snakke om. Hodet mitt er fullt av bilder som jeg ikke klarer uttrykke i ord. Men Kafka sa;
Det som er der, kan ikke settes ord på.
Du har helt rett i siste sitatet ditt : «Det som er der, kan ikke settes ord på». Sitatet favner hele boka. Jeg har også gulet ut ditt første sitat, og laget ett av mine få eselører. Det var så nydelig skrevet! Og står så utrolig i kontrast til de makabert detaljert beskrevne kattemordene at jeg nesten ikke kan forstå at begge deler er skrevet av samme forfatter. Jeg skulle likt å sett et kart over Murakami’s eget, indre landskap… En utrolig vidtfavnende bok – og en flott omtale! 🙂
Takk. Jeg tenkte så mye på hva jeg likte med boken at jeg helt glemte å si noe om hvor grusomt jeg syntes kattemordene og mordet på Johnny Walker var. (Og hvem var egentlig han? Utenom far til Kafka? – Den biten forstod jeg ikke. Kanskje er det også derfor jeg glemte det av. :-))
Jeg leste bibliotekets utgave så hos meg ble sidene holdt fra hverandre med en mengde bokmerker. (Strategisk liggende i en boks ved siden av lesestolen :-))
Vet du hva, akkurat dét sitatet noterte jeg meg også. Men jeg skrev omtalen min om igjen så mange ganger at det plutselig ikke var med lenger i den endelige versjonen, jeg har glemt det igjen et sted på veien.
Jeg skjønte ingenting av denne boka, noe som er hovedgrunnen til at jeg ikke likte den. Men akkurat i dette sitatet følte jeg Murakami hadde noe å si meg likevel – at dette var budskapet hans og resten av boka bare var pakket rundt som staffasje. Fint at du minte meg på det igjen.
Og et annet element som ble borte på veien i min omtale: At Kafka hang på biblioteket hele tida, var en av de få tingene jeg faktisk likte! 🙂
Det er klart jeg er partisk når det gjelder ting som er skrevet om biblioteket 🙂 Så den delen likte jeg og!
Men det var noe med måten boken var skrevet på som virkelig tiltalte meg og. Jeg falt helt pladask. Det kan jeg huske at jeg gjorde med Elskede Sputnik og, så jeg må nok bare sette i gang med 1Q84 og. Selv om jeg synes at det er en vel tyk bok!
Bra omtale! Har lånt med meg boken hjemfra jobben i forrige uke. Skal begynne å fordype meg i den snart.Har inntrykk at Murakami sitt forfatterskap er litt spesielt,men endog bra. 🙂
Takk, Nina! Ja, spesielt er det. Men også så utrolig bra!
Ja, sånn har jeg det også! Jeg ble helt forelsket i romanen og karakterene, men det å forklare hvorfor og hva det er som gjør at jeg falt så pladask det er vanskelig. Jeg kommer definitivt til å lese romanen igjen.
Ja, dette er en bok man kan lese om igjen. Og sikkert få med seg noe helt annet enn hva man fant første gangen!
Flott innlegg! Det skal godt gjøres for en bokelsker å ikke nikke gjenkjennende til Murakamis fine boksitater, spesielt det du nevner over om biblioteker. Veldig vakkert skrevet! Ellers synes jeg det er så fint med bøker hvor man ikke klarer å sette fingeren på hva som gjør dem så fantastisk, og jeg misunner alle dere som opplevde boken sånn. Selv likte jeg den ikke, til tross for mange fine enkeltdeler!
Takk Line! Ja, han hadde veldig mange fine sitater både om bøker og om bibliotek. Jeg er så glad flere synes det er vanskelig å uttrykke det fine de fant i denne boken. Jeg elsket den og kommer til å lese den igjen. (Som jeg gjør med bøker som virkelig treffer meg.) Jeg er også så glad jeg er tilbake i lesesirkelen slik at jeg fikk oppleve denne boken! 🙂
Jeg skulle ønske jeg hadde til gode å lese denne, og at jeg tok meg tid til å lese den igjen (slikt gjør jeg nemlig ikke). Murakami klarer virkelig å fange leseren i hans oppslukende, lett magiske verden!
Ja, det er jeg enig i. Nå har jeg bare lest denne og Elskede Sputnik. Men jeg har bestemt meg for at jeg må lese 1Q84 og.
Ja, det må du! Og så er du heldig som slipper å vente på 3. bind – men får lest alt i ett (for du klarer ikke la være).
«…bildene og ordene i denne boken var som myk fløyel og gjorde godt for sjelen» – veldig bra skrevet, og jeg er helt enig! En bok jeg godt kan tenke meg å lese flere ganger, og ville nok ha lagt merke til flere og andre ting enn det jeg gjorde første gangen. Noen bøker er det vanskelig å si noe om, man liker dem. Elsker dem! Uten å kunne forklare hvorfor – så det sitatet på slutten er passende 🙂
Pingback: Boken på vent: Norwegian Wood | Betraktninger
Pingback: Etter skjelvet og Blindepilen og den sovende kvinnen av Haruki Murakami | Betraktninger