Haugtussa, hvor sitatet over er hentet fra, er en diktsamling skrevet av den Jærske forfatteren Arne Garborg. Jeg er fra et sted rett ved der han bodde og Garborg har alltid for meg vært et kjært bekjentskap. Jeg har lest en god del av bøkene hans, men kommer stadig tilbake til Haugtussa. Jeg har en musikalsk tolkning av verket av Lynni Treekrem som jeg setter på når jeg trenger noe varmt og godt å høre på. På gymnaset skrev jeg om Garborg i særoppgaven, og heldig for meg, gikk det veldig bra.
Haugtussa er eit diktverk om grunnkreftene i menneskelivet. Om striden mellom ånd og trolldoms vald, og samstundes ein lovsang om naturen. Gjennom Veslemøy har Garborg skildra kampen mot mørkemaktene. Veslemøy er synsk. Ho kan sjå gjennom menneska og inn i huldreheimen. Men ho er og lys levande og får røyne svik i kjærleik.
Jeg har ikke tenkt å skrive en tolkning eller en dypdykkende studie av Haugtussa her, men jeg viser deg gjerne til andre som har gjort det. Feks Dyade som skriver om Haugtussa i tolkningen; Når seksualiteten våkner. NRK sin film fra skolefjernsynet; Haugtussa. Eller den fantastiske omtalen og analysen på bloggen Helt grei Poesi. De sier alle det jeg strever med å sette ord på. Jeg ville gjerne at du skulle få høre Lynni Treekrem og «Mot soleglad», men så snill var ikke you tube. Så da blir det «Til deg du heid og bleike myr» istedenfor. Dette diktet er også et av mine favorittdikt i Haugtussa:
Musikk av Ketil Bjørnstad, bilder av Theodor Kittelsen og sang av Lynni Treekrem.
Men du kan likevel få med deg teksten på «Mot soleglad». Her i originalutgave:
Mot Soleglad
Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himilrand
i kveldblaa Ro.
Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein huld, ein heilag Heim,
me ei kann naa.
Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.
Naar Dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar upp med Glim og Glod
og Æventyr.
Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.
Men av han døyr, den bleike Brand
som slokna Glod,
og klaart som fyrr ligg Alveland
i kveldblaa Ro.
Eg lengta tidt paa trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kann syne seg,
naar Sol gjeng ned.
~ Arne Garborg
Takk for at du deler. Jeg selv liker også veldig godt «Til deg du heid og bleike myr» av Garborg. Utrolig stemningsfullt og nydelig 🙂
Ja, det synes jeg og det er 🙂
Fint!
Enig!
Nydelig dikt! Av Arne Garborg har jeg lest en roman, men jeg kunne godt tenke meg å lese mer og da særlig denne diktsamlingen – det var fint å bli påminnet denne forfatteren 🙂
En fin forfatter, men så hører jeg mye om ham lokalt også 🙂 Det har blant annet nettopp blitt bygd et Grborg-senter.