Jeg leste først om Glemte minner på bloggen til Anette, og omtalen, pluss bildet på coveret, ga meg veldig lyst til å lese den selv. Forfatteren var så hyggelig å sende meg et leseeksemplar og nå er jeg nettopp ferdig med en bok som har gjort et sterkt inntrykk på meg.

En kald søndagskveld i januar 1905 springer en ung kvinne på lette bein over broen på Vassenden og videre opp mot Sæten. Hun stopper ikke ved broen som så mange kvelder tidligere. – Noen få minutter senere er broen borte og hennes barndoms dal forandret for alltid. Bygder er utslettet, og 61 mennesker har sluttet å puste. Borte, som en stille fugl over ravnsvart vann.

31 år senere, i 1936, går en pike over vrakrestene av det som for noen få timer siden var varme stuer fulle av stille kjærlighet og gode stunder. Det er ingenting igjen. Livet blir aldri det samme for Rakel, den unge kvinnen som fylte 22 år den dagen da ravnen på ny lot vingespissene berøre vannet. I 2009 finner en ny pike minner og spor fra livet i dalen, og biter fra hennes egen fortid faller sakte, men sikkert på plass. Hun vet ennå ikke at den største sorgen fremdeles venter på henne, en sorg som forandret en hel generasjon, og som tar henne med på en mørk reise tilbake i tid. Tilbake til en fortid som krysser grenser, selv etter døden. – Denne piken er bokens forfatter …

Glemte minner handler om to rasulykker i Lodal i 1905 og 1936. Til sammen tok disse rasulykkene 135 menneskeliv og berørte alle menneskene i denne dalen i Sogn og Fjordane. Boken handler også om forfatterens slekt og familie, om kjærlighet og sorg, og om hvordan disse ulykkene påvirket mennesker i dalen. Rannveig Marit Mindresunde forteller om sin egen familie og mest om historien til sin bestemor. Viktig er også to jentebarn som ikke fikk leve opp, og som forfatteren bærer navnet til.

Denne boken har et nydelig, vart og beskrivende språk. Spesielt når forfatteren beskriver hverdagshendelser er språket slik at en kan se for seg hvordan lyset faller og høre lyden av en stol som blir trukket tilbake. Jeg ble også betatt av ordene som beskriver det begynnende kjærlighetsforholdet til forfatterens besteforeldre. De sitter nede ved en elv, og en kan kjenne sommerfuglene i magen deres gjennom forfatterens ord.

Det var historien om besteforeldrene som ble den sterkeste historien i denne boken, for meg. Kanskje var rasulykkene for store, krevde for mange menneskeliv til at jeg klarte å ta dem innover meg. Eller kanskje det er at jeg bor på et helt flatt område hvor hverken ras eller flom er en risiko, som gjør at jeg står litt på utsiden av den fortellingen. Men det kan også være at historien om kjærligheten og sorgen til Rakel og Dåve fant størst klangbunn i min egen historie. Besteforeldrenes historie handler også om barnedødelighet; om det å miste søsken og om det å miste sitt eget barn. Den handler om den bunnløse sorgen, om det å gå videre og om hvordan sorgen kan gjøre at en må kapsle inn minnene. Gjøre dem til glemte minner.

Jeg sitter igjen med et vakkert bilde av en bok hvor både sorgen og kjærligheten får sin stemme og hvor døden blir en naturlig del av livet. Forfatteren skriver med stor innlevelse sine besteforeldres historie og med varme og vare ord sin egen del av denne historien.

Les gjerne flere anmeldelser av Glemte minner hos Anettes bokboble, Les mye og Askeladden.