bilde fra Pixabay
Rain, midnight rain, nothing but the wild rain
On this bleak hut, and solitude, and me
Remembering again that I shall die
And neither hear the rain nor give it thanks
For washing me cleaner than I have been
Since I was born into this solitude.
Blessed are the dead that the rain rains upon:
But here I pray that none whom once I loved
Is dying to-night or lying still awake
Solitary, listening to the rain,
Either in pain or thus in sympathy
Helpless among the living and the dead,
Like a cold water among broken reeds,
Myriads of broken reeds all still and stiff,
Like me who have no love which this wild rain
Has not dissolved except the love of death,
If love it be towards what is perfect and
Cannot, the tempest tells me, disappoint.
av Edward Thomas
Så fint dikt!
Og eg elska biletet også. Er det du som har tatt det? Håpar i så fall det var greit at eg lånte det, og brukte det i eit innlegg. Har linka det til bloggen din, for det var jo her eg fann det, og såg ingen kjeldehenvisnigar herifrå.
Nei, bildet er ikke mitt. Og nå er det dessverre så lenge siden jeg satte det inn at jeg ikke husker hvem som har tatt det heller!
Jeg likte også godt dette diktet, det er passe melankolsk 🙂