Tags
Gina Loring
17 tirsdag aug 2010
Tags
Gina Loring
16 mandag aug 2010
Hovedpersonen i Det mørke tårn, Roland av Gilead, gir seg ut på en reise hvor han forfølger den sortkledte gjennom en øde og ødelagt verden. En «westernverden» hvor Roland er den siste revolvermannen. Verden har gått videre, den har blitt en farlig verden, en verden etter den store krigen. Roland har en ensporet tanke, han skal til det mørke tårn. Uansett hva han møter på veien, og selv om han vet han ikke kommer tilbake, det mørke tårn er målet. På veien finner han Odetta (Detta, Susanne – hun skifter navn etter hvert som historien skrider frem), Eddie og Jake som blir hans følgesvenner gjennom bøkene. Roland lærer dem opp til å bli revolvermenn, både fordi de må (verden er farlig) men også for å lette Rolands ensomhet som den siste.
Stephen King begynte å skrive på Det mørke tårn allerede da han var 19 år (i 1970), og før han hadde gitt ut noen andre bøker. Første bind i serien ble gitt ut i 1982, etter at Stephen King var blitt en kjent og bestselgende forfatter. På 80- og 90-tallet kom det ut noen Det mørke tårn-bøker og i 2003/2004 fullførte King verket med tre bøker. Bøkene 1 til 6 er gitt ut på norsk og alle fans venter med lengsel på den siste boken (på norsk). (Som visstnok skal gis ut dette året). Til slutt skrev King en novelle; «The litle sisters of Eluria» som er utgitt i novellesamlingen Everything’s Eventual. Novellen handler om tiden før den første boken.
Selv sier SK at han ønsket å skrive et episk verk, som Ringenes Herre. Han ble inspirert av «Spagetti-western» seriene som gikk på TV og kino på 70-tallet og et dikt skrevet av Robert Browning; «Childe Roland to the Dark Tower Came«.
Bok 1; Revolvermannen, presenterer Roland Deschain av Gilead mens han forfølger den sortkledte til fjellet som skiller ørkenen fra havet på vestkysten. På veien redder Roland en gutt som heter Jake. Jake er fra en annen tid og en annen verden men blir en del av Rolands ka-tet (skjebne knyttet til en gruppe) selv om Roland kun tenker på å nå det mørke tårn.
Bok 2; De utvalgte. Historien fortsetter etter Rolands konfrontasjon med den sortkledte. Gjennom dører, som mystisk oppstår på stranden ved havet i vest, finner han to til som blir med ham på leting etter det mørke tårn. Eddie Dean, en narkoman og Odetta Holms, som med sin alternative personlighet Detta Walker, øker mengden problemer de må konfrontere.
Bok 3; Ødemarken. Roland, Eddie og Odetta, nå kjent som Susanna, kommer til den raserte byen Lud. Men før de kan fortsette sin reise, nå med et manisk tog – Blaine, må de finne en til person fra Rolands fortid som kan bli en del av deres ka-tet.
Bok 4; Trollmannen og glasskulen. Etter å, så vidt det er, å ha unnsluppet Lud og Blaine kommer ka-teten til Topeka, Kansas. Hele byen har omkommet i en influensa epidemi, og det er i Topekas stille gater Roland forteller dem en historie som har definert den mannen han har blitt. Men før historien er ferdig må de konfrontere en mann som kanskje holder nøkkelen til det mørke tårn.
Bok 5; Ulvene. Ka-teten har reist til Calla Bryn Sturgis, en stille landsby, som lenge har blitt plaget av ulver. Ulvene stjeler barna deres og returnerer dem som «tomme skall». Med hjelp fra ka-teten, Pere Callahan og en portal mellom verdener, beslutter Calla-folket at det er på tide å konfrontere ulvene og beskytte barna sine.
Bok 6; Susannas sang. Susanna som nå er gravid opplever å miste kontrollen til et annen, demon-moren Mia. Mia bruker Susanna og kulen Svart tretten for å bli transportert til New York i 1999. Jake, Oy og Pete Callahan må redde Susanna mens Eddie og Roland reiser til Maine i 1977. En tom tomt i New York må reddes.
Bok 7; Det Mørke tårn. Roland’s ka-tet blir gjenforent, men ikke uten tap. Den siste historien i boken tar dem det siste stykke i deres reise, frem til det mørke tårn. Selv om de har reddet Susanna er det fremdeles fiender de må konfrontere. fiender som kan bety slutten på reisen. Reisen er lang og ka (skjebnen) et hjul.
For å si det først; jeg elsker Ringenes Herre, de er mine favorittbøker, men med disse bøkene må Ringenes Herre dele førsteplassen! Jeg leste bøkene 1 til 6 i en måneds intensiv lesing. De følgte meg over alt, fordi jeg rett og slett ikke kunne legge dem fra meg! Jeg venter med lengsel på bok 7 men tror jeg skal lese alle sammen om igjen når den kommer ut. Og jeg skal kjøpe dem. Dette er bøker jeg må eie, jeg må ha dem der, klar til å bli lest når som helst og hvor som helst. Jeg kan ikke låne dem på biblioteket, for tenk om en eller flere skulle være utlånt når jeg ønsker å lese dem?
Jeg har også lest tegneseriene som blir gitt ut i denne serien. I tegneseriene følger vi Roland i tiden før bøkene, i historier vi får fortalt senere i bøkene. Tegneseriene er også vakre og fantastiske, akkurat som bøkene.
Dette er løp og les bøker, ikke gå glipp av den fantastiske tiden du kan tilbringe sammen med Roland, Odetta (Detta, Susanne) og Jake!
15 søndag aug 2010
Posted Data/internett, Spill
inTags
Jeg har funnet et nydelig spill; Machinarium. Det er et pek og klikk type spill (eventyr-spill) hvor du skal løse oppgaver og finne ting som kan hjelpe deg. Hovedpersonen er en robot som lander på en søppelfylling og må finne sine egne armer og bein før han tar fatt på å løse oppgaver i byen han kommer fra. Han er en sjarmerende liten fyr som både rister på hodet og danser til musikk. Han gir deg også hint med noen kreative tankebobler.
VG’s spillanmelder skriver:
Visuelt er dette kanskje det aller lekreste jeg har sett. Noensinne. Ikke teknologisk. Estetisk. «Machinarium» er et steampunk-kunstverk. Hver eneste scene er kjærlig håndtegnet, og er full av detaljer. Det er en opplevelse bare det å gå på oppdagelsesferd i de ulike miljøene – akkompagnert av et lydspor i verdensklasse.
Machinarium kommer fra den tsjekkiske spillutvikleren Amanita Design som også har gitt ut Samorost og Samorost 2. Disse to er også usedvanlig vakre og morsomme å spille. Jeg anbefaler alle spill fantaster (og nybegynnere!) å prøve alle disse tre spillene. Det er vel verd tiden en bruker på dem. (Og skulle du stå helt totalt fast, er det mulig å finne løsningen på You Tube!)
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
Jeg har plassert min blogg i Nærbø på norske bloggkart!
07 lørdag aug 2010
Posted Å være menneske, Musikk, Tro
inTags
Christianity, faith, God, Gud, kristendom, precious Lord lead me home, sang, Thomas A. Dorsey, tro
Jeg fant denne historien, skrevet av Thomas Andrew Dorsey, og syntes den var så sorgfull og trist, men vakker, at jeg ville dele den. (Hele historien er Dorseys ord og ikke mine men jeg har ikke lagt den ut som sitat siden en hel historie i sitat form ville bli litt vanskelig å lese.)
Back in 1932, I was 32 years old and a fairly new husband. My wife, Nettie and I were living in a little apartment on Chicago’s Southside. One hot August afternoon I had to go to St. Louis, where I was to be the featured soloist at a large revival meeting. I didn’t want to go. Nettie was in the last month of pregnancy with our first child. But a lot of people were expecting me in St. Louis. I kissed Nettie good-bye, clattered downstairs to our Model A and in a fresh Lake Michigan breeze, chugged out of Chicago on Route 66.
However, outside the city, I discovered that in my anxiety at leaving, I had forgotten my music case. I wheeled around and headed back. I found Nettie sleeping peacefully. I hesitated by her bed… something was strongly telling me to stay. But eager to get on my way and not wanting to disturb Nettie, I shrugged off the feeling and quietly slipped out of the room with my music.
The next night, in the steaming St. Louis heat, the crowd called on me to sing again and again. When I finally sat down a messenger boy ran up with a Western Union telegram. I ripped open the envelope. Pasted on the yellow sheet were the words: YOUR WIFE JUST DIED.
People were happily singing and clapping around me but I could hardly keep from crying out. I rushed to a phone and called home. All I could hear on the other end was «Nettie is dead. Nettie is dead.»
When I got back I learned that Nettie had given birth to a boy. I swung between grief and joy. Yet that night the baby died. I buried Nettie and our little boy together in the same casket. Then I fell apart. For days I closeted myself. I felt that God had done me an injustice. I didn’t want to serve Him any more or write gospel songs.
I just wanted to go back to that jazz world I once knew so well. But then as I hunched alone in that dark apartment those first sad days, I thought back to the afternoon I went to St. Louis. Something kept telling me to stay with Nettie. Was that something God? Oh, if I had paid more attention to Him that day, I would have stayed and been with Nettie when she died.
From that moment on I vowed to listen more closely to Him. But still I was lost in grief. Everyone was kind to me especially a friend, Professor Fry, who seemed to know what I needed. On the following Saturday evening he took me up to Malone’s Poro College, a neighborhood music school. It was quiet, the late evening sun crept through the curtained windows. I sat down at the piano and my hands began to browse over the keys. Something happened to me then. I felt at peace. I felt as though I could reach out and touch God. I found myself playing a melody, once into my head the words just seemed to fall into place:
Precious Lord, take my hand, lead me on, let me stand! I am tired, I am weak, I am worn, through the storm, through the night lead me on to the light, Take my hand, precious Lord, Lead me home.
The Lord gave me these words and melody. He also healed my spirit. I learned that when we are in our deepest grief, when we feel farthest from God, this is when He is closest and when we are most open to His restoring power.
And so I go on living for God willingly and joyfully until that day comes when He will take me and gently lead me home.
06 fredag aug 2010
Tags
A Strange Wild Song, Dikt, Humor, Lewis Carroll, poem, poetry
He thought he saw an Elephant
That practised on a fife:
He looked again, and found it was
A letter from his wife.
«At length I realize,» he said,
«The bitterness of life!»
He thought he saw a Buffalo
Upon the chimney-piece:
He looked again, and found it was
His Sister’s Husband’s Niece.
«Unless you leave this house,» he said,
«I’ll send for the police!»
He thought he saw a Rattlesnake
That questioned him in Greek:
He looked again, and found it was
The Middle of Next Week.
«The one thing I regret,» he said,
«Is that it cannot speak!»
He thought he saw a Banker’s Clerk
Descending from the bus:
He looked again, and found it was
A Hippopotamus.
«If this should stay to dine,» he said,
«There won’t be much for us!»
He thought he saw a Kangaroo
That worked a Coffee-mill:
He looked again, and found it was
A Vegetable-Pill.
«Were I to swallow this,» he said,
«I should be very ill!»
He thought he saw a Coach-and-Four
That stood beside his bed:
He looked again, and found it was
A Bear without a Head.
«Poor thing,» he said, «poor silly thing!
It’s waiting to be fed!»
av Lewis Carroll