God søndag og velkommen til nye smakebter!
Jeg er fortsatt igang med å lese bøker fra egen hylle, nå The Dark Tower, som er den syvende og siste boken i serien med samme navn. Skrevet av Stephen King. Dette er Kings fantasy-serie. Sammen med Talisamanen og Black House, en duologi, erdette de bøkene han har skrevet som er fantasy og ikke horror. Han er mest kjent for sine horror/grøsser bøker. Men han har altså også skrevet i andre sjangre. Denne serien ville han gjerne skulle være en sjangerblanding, så den er også en western, en eventyrfortelling, en thriller, litt science fiction og litt historisk roman. Uansett så er den fantastisk.
Jeg har ikke så mange av Kings bøker, utenom de jeg har nevnt over er det også bare tegneserien som hører til denne serien, men jeg har lest mange av dem og liker han godt som forfatter.
Smakebitene er fra The Dark Tower:
And will I tell you that these three lived happily ever after? I will not, for no one ever does. But there was happiness. And they did live.
The scariest, most terrifying thing that I fear?»
Yes.»
My Imagination.»
I thought you were going to say «Fear, itself.»
Then you have a small imagination.»
Jake went in, aware that he had, for the first time in three weeks, opened a door without hoping madly to find another world on the other side. A bell jingled overhead. The mild, spicy smell of old books hit him, and the smell was somehow like coming home.
Alle som har levd noen år med en syk person vet godt at medfølelse er et knapphetsgode. Du går fort tom. Når medfølelsen er borte, er du bare sliten. Det er heller ikke alltid at sympati er det beste du kan tilby et sykt menneske. Både galgenhumor og ærlig tale kan være vel så lindrende for en som sliter.
She is a traditionalist; she believes that progress is an excuse for making bad things happen faster.
What I felt was a kind of thrilling sadness, something I have since experienced when looking out over other open spaces and lonely boundaries: an emotion that lives on the desolate edge of the known.
Men så begynner plutselig saksen å gli gjennom papiret. Som et barn som omsider kommer opp på vannskiene flyter den plutselig avgårde, mykt, helt uten hakk, en forbløffet jubel høres fra de bivånende. Det er nesten så du ikke berører saksen engang, du bare geleider den avgårde, som magnetfeltet fra en hovmesters utslåtte armer fører middagsselskapet mot bordet.
I quote others only in order the better to express myself.
In theory it was, around now, Literature. Susan hated Literature. She’d much prefer to read a good book.
Now you will feel no rain