God søndag og velkommen til nye smakebiter!
I dag har vi en nydelig Påskelørdag, det er varmt her hos oss denne uken og jeg stortrives i det gode været. Barnebarnet vårt er her, og i morgen skal vi i selskap. Men ellers har vi ingen planer denne påskeuken. Det er litt deilig det og. Om en liten time skal vi teste den nye (lille) grillen vår og ha ostepølser til lunsj. En av barnebarnet vårt sine store favoritter.
Jeg har ikke fått lest noe den siste uken. Totalt sett leser jeg i år mindre enn i fjor, uten at jeg helt kan se hvorfor. Men jeg ser på antallet bøker at det er mindre. Det er rart hvordan det bølger frem og tilbake hvor mye en får lest. Akkurat nå holder jeg blant annet på med In the Lives of Puppets av TJ Klune. Jeg leste nettopp ferdig Under the Whispering Door av samme forfatter og likte den så godt at jeg må lese flere av bøkene hans. Jeg har fått Somewhere Beyond the Sea, den første boken i The Cerulean Chronicles fra biblioteket, men venter på den første.
Har du lest noen av bøkene hans? Jeg føler jeg har funnet flere gode fantasybøker dette året. Som feks One Dark Window og Two Twisted Crowns av Rachel Gillig. Det er alltid like fantastisk. Hva vil du anbefale av det du har lest i år?
Smakebiten er fra In the Lives of Puppets:
Forgiving others could be difficult, but forgiving yourself can sometimes feel impossible.
Humanity is awful, angry, and violent. But we are also magical and musical. We dance. We sing. We create. We live and laugh and rage and cry and despair and hope. We are a bundle of contradictions without rhyme or reason. And there is no one like us in all the universe.
Tiden hadde stoppet opp. Det intrikate urverket, tilvirket som en hyllest til selve Skaperen og jomfru Maria to hundre år tidligere, hadde ikke slått inn hver hele time gjennom døgnet i manns minne. Klokka hadde heller ikke vist månefasene og stjernenes bevegelser, men samlet støv i kunstkammeret på Christiansborg slott; den var et gammelt krigsbytte fra en forlengst glemt krig. Konger hadde kommet og gått uten at tiden rykket igang igjen på slottet.
There once was a girl,” he murmured, “clever and good, who tarried in shadow in the depths of the wood. There also was a King—a shepherd by his crook, who reigned over magic and wrote the old book. The two were together, so the two were the same: “The girl, the King… and the monster they became.
Books can’t live your life for you. The reader who forgets to walk on his own two feet is like an old encyclopaedia, his head stuffed with out-of-date information. Unless someone else opens it up, it’s nothing but a useless antique.
Inaction in the face of such hard knowledge is at best cowardice; at worst, it’s a rejection of the value of truth, an admission that you prefer a life of lies in spite of the horrors that metastasize from the compounding deceits.
“I can believe things that are true and things that aren’t true and I can believe things where nobody knows if they’re true or not.
It’s never enough, is it? Time. We always think we have so much of it, but when it really counts, we don’t have enough at all.
Witch. The word slithers from the mouth like a serpent, drips from the tongue as thick and black as tar. We never thought of ourselves as witches, my mother and I. For this was a word invented by men, a word that brings power to those that speak it, not those that it describes. A word that builds gallows and pyres, turns breathing women into corpses.
Ver observante når de nyttar dei sterkaste verkemidla i språket. Det sa eg alltid til elevane mine. Nyttar de dei for mykje, då mister dei krafta si. Men, la eg til, ver heller ikkje så tørre at de aldri nyttar dei.