Det er jammen søndag i dag og, det er ikke lenge siden sist. Det er også min siste søndag i Oslo for denne gang. Det kjennes godt å ha vært her og godt at jeg snart skal hjem. Søndagene er litt stille så da passer det å møte masse bloggere hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg leser flere bøker akkurat nå. Springflo av Cilla og Rolf Børjlind om kvelden år jeg skal sove og Arv og miljø av Vigdis Hjorth om dagen. Men jeg leser også Du er så lys av Tore Renberg. Jeg hørte Renberg lese fra boken på høstmøtet til Oktober. Han har en suggerende måte å lese på som gjør at du blir interessert i historien og hvordan den fortsetter. Dessverre fant jeg ingen opplesing jeg kunne legge ut som bevis. Du er så lys er en vakker bok som dypest sett handler om psykiske problemer. Med noen vakre og opprivende scener innimellom og noen virkelig grusomme beskrivelser av overgrep. Hovedpersonen jobber som miljøterapeut på en barneverns-bolig for tenåringer. Han er gift og vi får vite mye om ekteskapet, barna, og om den store lidenskapen for fotball. Nærmere bestemt West Ham.

Boken begynner med at det flytter inn en storsjarmør i nabohuset, men har hele tiden frempek til at noe skal rakne, at noe mørkt skal erstatte lyset. Hva vet jeg ikke enda.

… det einaste som er sant, er at fortida, den har vi ikkje tilgang til på noko anna vis enn gjennom tankens kraft, og det må vera logisk, tenker eg, at då går mykje tapt og minst like mykje blir lagt til.

Hovedpersonen beskriver seg selv som enkel og ser opp til kona si som er den viktigste i livet hans. Hun er rektor og stor forkjemper for at religion ikke skal blandes inn i skole eller samfunn. Hun er effektiv og arbeidssom, og han tasser ette henne og er redd hun skal miste respekten for han.

Dette er Renbergs trettende bok og jeg vet at jeg ikke har lest alle mellom Kompani Orheim og nå. Det angrer jeg litt på kjenner jeg, og må gjøre noe med.

Men jeg glemmer helt å si at denne romanen er på nynorsk. Og et nydelig nynorsk og. Slik at språket nærmer seg poesien samtidig som det er direkte og nakent. Han går rett på personene og beskriver dem slik de er. Både fysisk og psykisk. Men vi ser hovedpersonens syn på hvem og hva de er, og spørsmålet er da om han noen ganger tar feil?

Fra forlaget:
Kva kan vi eigentleg vite om livet til dei andre? Det er eit nytt år i den lille bygda. I gata til Jørgen og Vibeke kjem det glede og endring når ein familie på tre flyttar inn i nabohuset. Faren Steinar er noko for seg sjølv, det står liksom ein eigen vind om han. Dei to familiane blir gode vener, men når fedrane reiser på fotballtur til London saman, får Jørgen sjå noko som gjer han uroleg. Det viser seg at Vibeke kjenner på den same uroa. Kven er Steinar? Kva held han på med? Kva er det som gøymer seg i krafta hans?

Lagre

Lagre

Lagre