Tags
Carl-Johan Vallgren, Danny Katz, krim, krim lest i 2016, kriminalroman, privatetterforsker-krim, skyggegutten, Stockholm, sverige, svin
Skyggegutten og Svin av svenske Carl-Johan Vallgren er de første to kriminalromanene som handler om Danny Katz. Det må absolutt komme flere, for Svin sluttet med en skikkelig cliffhanger.
Danny Katz er en halvt jødisk gutt som vokser opp i Stockholm. Han har en far som sliter med et dårlig temperament, og det temperamentet arver sønnen. I tenårene drev han rundt i gatene og brukte heroin. Han hadde to nære venner; Eva og Jorma. En mann Danny kjente litt tok tak i ham og fikk ham avgårde til militæret. Der fikk han spesialopplæring som tolk, spesielt i russiske og baltiske språk. Og forsvant etterhvert inn i en hemmelig del av forsvaret. En av de andre soldatene, Joel Klingenberg, fikk samme behandling og de to ble gode venner.
Skyggegutten starter med en kidnapping i 1970. Det var Joels bror som ble tatt rett foran ansiktet på faren. 10 år senere tar foreldrene livet av seg og Joel vokser opp hos bestefaren og onkelen. Da vi er tilbake i nåtid trenger Joels kone Angela hjelp. Joel er forsvunnet og politiet kan ikke finne ham. Danny har brukt de siste årene på private tolkeoppdrag samt IT-oppdrag, men tar likevel på seg å lete etter ham. De to vennene hans blir også involvert. Eva jobber nå hos Statsadvokaten og Jorma er yrkeskriminell.
I Svin leter Danny etter to narkomane. Samtidig følger vi Eva og Jormar som er involvert i den samme saken som Danny uten at de vet om det. Det er utrolig irriterende at de ikke forteller hverandre alt de vet, men ingen av dem vet hva de andre driver med. Svin er ganske rå i sine beskrivelser av livet til narkomane og prostituerte. Noe det skrives om er trafficking, og muligheter for hvordan ofrene blir behandlet. Du får lese både sterke og grusomme beskrivelser av mishandling.
Dette er krimbøker på grensen til thrillere. De er utrolig spennende og en må bla en side til og en side til uten å klare å legge den i fra seg. En får noen opplysninger i begynnelsen som man ikke kan finne hode og hale på og så bygger det seg opp etterhvert. En har overhodet ingen ide om hvem som er skurken, før i slutten. Og da kommer et ganske så overraskende på en. I Skyggegutten gjorde dette meg litt forvirret. Men da jeg leste Svin så jeg at jeg hadde vent meg til Vallgrens skrivestil. Dette er ikke «who-dunnit» bøker. Det er flere skurker, kan man si. Man treffer på mennesker på feil kant av loven. Slik at skyldspørsmålet, eller hvem som er skurken i fortellingen kan variere litt etter dine preferanser. Noen av de mistenkte bruker Danny for informasjon, andre prøver han å gi en hjelpende hånd. Eva later som hun ikke vet noe i noen tilfeller og Jorma har etterhvert spart seg opp en mengde penger fra ran som han bruker til å hjelpe menneske som trenger det. Jormar er også en briljant pianist. Så ting er ikke sort/hvitt i Vallgrens bøker, de utfordrer deg på hva du vil godta og ikke og hvem du ville politiet skulle ta seg av.
Jeg fikk Svin av Gyldendal, så da lånte jeg Skyggegutten på biblioteket Jeg er litt sånn at jeg trenger å lese bøker i rett rekkefølge.
RandiA said:
Fint å lese kommentaren din. – Jeg ble nok litt skuffet over denne Svin – det er hard kost. Vallgrens Den vidunderlige kjærlighetens historie var jo så vakker, men Svin var noe helt annet……
astridterese said:
Ja, Svin er absolutt noe annet – nesten det motsatte av Den vidunderlige kjærlighetens historie. Jeg måtte ta noen pustepauser i Svin, når det ble ekstra ille.
Inger Johanne said:
Jeg har også lest noen bøker i det siste hvor voldsbeskrivelsene er temmelig hard kost, såpass at jeg følte meg regelrett kvalm til tider. Jeg takler vold dårlig, også på film. Det er da puten kommer frem, eller at jeg tar meg en tur på kjøkkenet e.l. 🙂 Har ikke lest noe av Vallgren, kanskje en gang? Riktig god helg!
astridterese said:
Takk 🙂 Jeg er veldig glad i thrillere, og noen av dem kommer med mye vold. Så det gjør meg ikke noe. Men spesielt i Svin lærte man om skjebner knyttet til trafficking og det gjorde det nært og virkelig. Og derfor også tøffere å lese.
Inger Johanne said:
Jeg har funnet ut at siden jeg er av det litt sarte slaget, kan jeg heller bruke putetrikset når jeg leser også: Rett og slett hoppe over det jeg ikke fikser, eller ta meg en pause i lesingen. For en del av forfatterne jeg liker å lese, som bl.a. Mo Hayder og Karin Slaughter, sparer ikke på kruttet. Og det er kanskje sånn det må være, tenker jeg. Virkeligheten er jo ofte enda verre enn fiksjonen.
astridterese said:
Det var i grunnen en kul ide 🙂 Jeg er enig i at de ikke sparer på kruttet hverken Hayder eller Slaughter, så det kan være greit å sile litt 🙂
For meg har alltid bøkene vært det jeg rømte til når virkeligheten var før tøff. Så jeg leser med et annet øye tror jeg. Det er tross alt bare bøker, (stort sett) De beskriver ikke noe som har skjedd.
Tine said:
Flott omtale og sammenligning av de to bøkene. Jeg liker dem begge godt, men husker at jeg var litt forvirret da jeg leste den første. Syntes det var rart at disse menneskene som har vært og til dels fremdeles er, på skråplanet har så gode jobber, men svelger du den kamelen så er det spenning hele veien. Hadde stålsatt meg litt til Svin, men jeg syntes ikke den var så himla ekkel. I likhet med deg var jeg blitt vant med stilen hans, og kjente også karakterene, så da gikk det lettere.
Har lånt meg Kjærlighetens historie på lydbok type cd, og har hørt tre cd`er, men den kjeder meg. Skal prøve å høre to timer i strekk i morgen og se om jeg finner ut av magien med den (det er så mange som holder denne frem som veldig bra)
astridterese said:
Takk. Jeg hadde tenkt å lese Havmannen da den kom ut, men kom ikke så langt, så den skal jeg se om de har på biblioteket. Jeg har Den vidunderlige kjærlighetens historie på leseliste og ser jeg, men en bok om gangen. Akkurat nå skjedde det en del samtidig som tar fra meg lesetid, så det blir ikke så mye med meg om dagen 🙂
Karoline said:
God omtale. Det skal innrømmes at dette ikke høres ut som min type bøker i det hele tatt, men det er fint med bøker som er så spennende at de føles umulige å legge fra seg og det hørtes absolutt spennende ut 🙂
astridterese said:
Takk 🙂 Ja, disse er veldig spennende og fordi du bare ikke klarer å forstå hvem som er skurken, så blir det enda værre 🙂