Hvis du får dette brevet fikk jeg som anmeldereksemplar fra Pantagruel. Boken er en historie fra USA, London og Europa i 1941.
Hvis du får dette brevet handler om to sterke kvinner som lever av å levere nyheter under andre verdenskrig. Frankie Bard er radioreporter på post i London mens Iris James sitter trygt på sitt postkontor i Franklin, en liten småby i Massachusetts, USA. De fleste av innbyggerne i Franklin tror ikke krigen i Europa vil berøre dem. Men både Frankie og Iris vet bedre.
Jeg strevde litt med å komme inn i denne boken. Den er skrevet med det engelske språks lange setninger, og oversetteren har ikke forkortet disse setningene for å passe bedre med det norske språket. Samtidig er det mange situasjoner, følelser og handlinger som blir beskrevet på en vanskelig måte.
Boken har allikevel en fengende historie. Vi møter legen Will Fitch, hans kone Emma, Postmesteren Iris og hennes kjæreste Henry Vale og ikke minst Frankie Bard, en amerikansk dame som er journalist og radioreporter i London. Sammen beskriver de ulike sider av den amerikanske hverdagen i 1941, og gjennom Frankie hverdagen i London. Ting skjer, og Will Fitch velger å reise til London for å hjelpe til på sykehuset. Og mens han er der møter han tilfeldigvis på Frankie Bard.
Frankie drar også en tur til kontinentet og prøver å gjøre opptak av mennesker som reiser med tog gjennom Tyskland, Belgia og Frankrike. Hun ser mye grusomt og opplever endel tøffe ting. I boken sies det at hun får granatsjokk, det vi i dag ville kalle PTSD.
Mye av boken er skrevet i en synsvinkel som beskriver en amerikaners overfladiske blikk. Jeg er ikke sikker på om forfatteren gjør det for å beskrive hvordan amerikanerne ikke lot krigens grusomheter gå inn på seg, eller om forfatteren er amerikansk og selv har det blikket. Det blir ganske tydelig når Frankie reiser med tog gjennom Europa og ikke forstår hvor utsatte jødene er for en soldats blikk, og våpen.
Dette er en god historie fra første verdenskrig. Skrevet med hverdagen i Cape Cod som bakteppe. Så selv om språket kunne vært bedre, er det en historie jeg kan anbefale.
Jeg syns nettopp denne overfladigheten (herligheten, heter det det?! *lostforwords*) er det geniale ved boken. Dessuten: man visste faktisk ikke all verdens om konsentrasjonsleirene mens det stod på. – Og man VIL vel ikke tro det verste, vil man vel? Fortrenging kan være det beste (og verste) våpenet man har.
Selv falt jeg pladask for boken, jeg lærte meg til og med å like de lange-laaaaaaaaaaaaaaange setningene 🙂 Tror dette er den første norske omtalen -utenom min egen- jeg har lest, og jeg har vært veldig spent på hva andre syns. Om du ikke ble overbegeistret er jeg i alle fall glad du syns historien er god 🙂
Ja, jeg synes den er god. Jeg ble i tvil om hvordan jeg skulle tolke den overfladiske holdningen. Om boken var ment å skulle være slik eller om det var forfatterens blikk som viste igjennom. Jeg er helt med deg i at 1941 er tidlig i krigen og de visste ikke mye om hva tyskerne egentlig drev med. Men samtidig…
Har også den boka stående i bokhylla. Skal få lest den snart etter jeg har blitt ferdig med de jeg holder på med nå:) Flott omtale!
Takk. Jeg er spent på hva du vil synes om den!
Veldig fin omtale av denne boken, jeg leste denne ferdig for noen uker siden. I likhet med deg slet jeg også litt til å begynne med pga de laaaaange setningene, akkurat den biten kunne vært litt bedre. Ellers likte jeg boken godt:-)
Ja, det er rart at ikke oversetteren har kortet dem ned.
Pingback: Hvis du får dette brevet – Sarah Blake « Julies bokbabbel – litteratur og småprat
Pingback: Bokkafé – 4.april 2013 | Betraktninger
Pingback: Bokkafé – 4.april 2013 | Betraktninger