Nestemann ut blant mine yndlingsforfattere er:

Stephen King

Stephen King er kjent for sine grøsser romaner, men også sin evne til å skrive flere romaner i året. Det siste gjorde at han i en periode også ga ut romaner under psedonymet Richard Bachman. Litteraturkjennere mener at Kings suksess dels skyldes hans muntlige og humoristiske språk, dels hans skikkelse-skapende evner. Jeg har «alltid» vært en King-fan, men hans senere bøker, som Talismanen, Black House og Det mørke Tårn serien har gjort at han nå ligger på min 5 på topp liste.

Stephen Edwin King er født i 1942 i Maine, USA. Han er andre sønn av Nellie Ruth og Donald King, som ble separert allerede mens Stephen var et lite barn. (Etter sigende gikk Stephens far ut for å kjøpe sigaretter, men kom ikke tilbake). David (Stephens eldre adoptivbror) og Stephen vokste opp hos Nellie Ruth, delvis i Indiana og delvis i Conneticut. Da Stephen var 11 flyttet familien tilbake Maine fordi Nellie Ruths foreldre trengte kontinuerlig pleie. Hans skrive-karriere startet allerede i 1959, da David og Stephen begynte å gi ut avisen «Dave’s Rag» og solgte den for fem cent per kopi.

King studerte engelsk ved universitetet i Maine og var, helt fra begynnelsen av, aktiv både i skolens avis og skolens politiske program. I 1970 fullførte han sin universitetsgrad i engelsk og med kvalifikasjoner til å kunne undervise på high school nivå. Han giftet seg med Tabitha Spruce i 1971. De møttes ved universitets biblioteket hvor begge jobbet som studenter. (Stephen og Tabitha har nå tre barn; Naomi Rachel, Joe Hill og Owen Philip). Stephen skrev korte historier for ukeblader, den første novellen han solgte var «The Glass Floor». Flere av disse tidlige novellene er gitt ut i boken Nattmennesker. Høsten 1971 fikk han sin første lærerjobb som engelsklærer ved Hampden Academy og fortsatte å skrive noveller og korte historier både om kvelden og i helgene. Før Universitetet, allerede da han var 19, hadde King begynt på en roman, inspirert av Robert Brownings dikt «Childe Roland to the Dark Tower Came«. Men på grunn av pengemangel ble dette prosjektet lagt vekk. (Første bind i serien, Det mørke tårn, ble ikke gitt ut før i 1982, etter at King var blitt en kjent og bestselgende forfatter. På 80- og 90-tallet kom det ut noen Det mørke tårn-bøker og i 2003/2004 fullførte han verket med tre bøker.)

Våren 1973 fikk King kontrakt med Doubleday&Co om å gi ut boken Carrie. Og etter kun kort tid tjente han nok på paperback-salget av denne boken til å kunne slutte jobben som lærer og skrive på fulltid. Boken Nattens hus (eller Salems’s Lot) var neste bok ut, og kom i 1974, skrevet i et lite rom i garasjen. Høsten 1974 flyttet familien King til Colerado og bodde der litt under et år. Boken Ondskapens Hotell, som handler nettopp om handlinger som skjer i Colerado, kom ut i den perioden. Etter denne korte tiden i Colerado flyttet familien tilbake til Maine. I 1977 tilbrakte familien tre måneder i England, og etter denne turen begynte King å undervise i kreativ skriving ved Universitetet i Maine. King har gitt ut utallige bøker og noveller, og flere av bøkene har blitt filmatisert. Han deltar ofte i denne prosessen ved å bearbeide bøkene til filmmanuskript og som regissør. Bøkene hans er oversatt til 33 språk, publisert i 35 land og det finnes over 300 millioner eksemplar av bøkene.

King mottok i 2003 The National Book Foundation Medal for Distinguished Contribution to American Letters.

Sitater:

• I guess when you turn off the main road, you have to be prepared to see some funny houses.
• The most important things are the hardest things to say. They are the things you get ashamed of because words diminish your feelings – words shrink things that seem timeless when they are in your head to no more than living size when they are brought out.
• When asked, «How do you write?» I invariably answer, «one word at a time.»
• You can’t deny laughter; when it comes, it plops down in your favorite chair and stays as long as it wants.
• “…So do we pass the ghosts that haunt us later in our lives; they sit undramatically by the roadside like poor beggars, and we see them only from the corners of our eyes, if we see them at all. The idea that they have been waiting there for us rarely if ever crosses our minds. Yet they do wait, and when we have passed, they gather up their bundles of memory and fall in behind, treading in our footsteps and catching up, little by little.”