Dette er en av de bøkene jeg falt pladask for og som fortjener å stå på min favorittliste. Jeg synes boken er nydelig og samtidig er en bok jeg lærte mye historie av. Den er debutromanen til amerikaneren Jamie Ford og er i ferd med å bli en internasjonal bestselger.

Rammefortellingen er lagt til 1980-tallet, da Henry, den kinesisk-amerikanske hovedpersonen, er vitne til at et avstengt hotell åpnes i Seattle. Opp av kjelleren hentes eiendelene til japanske familier som måtte flytte fra området under krigen.

Samtidig får vi Henrys historie fra Seattle i 1942.  Foreldrene har sendt ham til en hvit prestisjeskole der han får stipend mot å gjøre kjøkkentjeneste. Lenge er han den eneste ikke-hvite eleven på skolen, men så dukker det opp en jente av japansk avstamning, Keiko. Mens de to øser opp uspiselig skolemat, blir de venner og langsomt og forsiktig også barndomskjærester. Keiko og Henry blir skilt fra hverandre under dramatiske omstendigheter da Keiko, som er av japansk avstamning blir sendt i interneringsleir.

I Seattle  i 1986 er  Henry blitt enkemann, og da det avstengte hotellet åpnes, hentes eiendelene til japanske familier som måtte flytte fra området under krigen, opp av kjelleren. Henry undrer seg over hva som kan ha skjedd med Keiko og familien hennes. Er hun fortsatt i live? Og hvis hun er det, husker hun ham?

Jeg var helt ukjent med i hvilken grad amerikanernes skepsis overfor japanerne (under 2. verdenskrig) utartet til en paranoia på høyde med den senere kommunistfrykten. Folk av japansk herkomst ble utsatt for vilkårlige arrestasjoner og restriksjoner. Langs vestkysten, som i Seattle, fikk de først portforbud, deretter ble de rett og slett deportert til konsentrasjonsleirer i innlandet.

Den gryende kjærlighetshistorien mellom de to unge blir knust under disse sosiale og storpolitiske konfliktene, altså et ganske klassisk plott. Men fordi de historiske begivenhetene er så pass ukjente, og dessuten så dramatiske, er det likevel noe nytt ved denne historien.

Kilde: Bokelskerne, NRK

Lagre

Lagre